Det er krevende tider for mange virksomheter i Norge og verden, også for museene. Det er ikke de som står først i køen for de største krisepakketiltakene verken i Norge eller Europa. Gårsdagens lansering av kompensasjonspakke gir håp om at den kan hjelpe en del av museene til å komme gjennom krisen, selv om den ikke hjelper alle som sliter nå. Mer informasjon om det kommer. Mandag denne uken bidro en Dagsnytt 18-debatt til å tydeliggjøre at flere ser på museene som offentlige, fordi mange i større eller mindre grad har offentlig støtte. MuseumsLiv skrev derfor kronikk. Den ble trykt som debattinnlegg i Klassekampen i går, i en noe forkortet utgave. Siden alle ikke har Klassekampen, gjengir jeg hele kronikken her:
Nylig publiserte Forskerforum en artikkel om Teknisk Museum som permitterer, selv om de har penger på bok. Budskapet var at museenes permitteringer gir dobbelt regning til staten. Dette gjentok Forskerforbundets leder Guro Elisabeth Lind på Dagsnytt 18, som hevdet museene bare kunne gjøre som skolene og universitetene og starte med digital formidling. Lind har tydeligvis ikke fått med seg at museene de siste ukene har bidratt med mye gratis digitalt innhold til alle som sitter inne for å minske spredning av koronasmitte. Hver dag kommer det nye tilbud til publikum, og kreativiteten og innovasjonstakten er betydelig.
Lind hevder at museene ikke fyller sitt samfunnsoppdrag siden formidlere permitteres. Det er ikke slik at museene som har sett seg nødt til å permittere, permitterer alle som arbeider med formidling. Museenes samfunnsoppdrag dreier seg imidlertid om langt mer enn formidling, enten den er digital eller fysisk på stedet. Mange museer oppfyller i disse dager sin samfunnsrolle ved at de har satt i gang samtidsdokumentasjon for å dokumentere hvordan befolkningen opplever koronakrisen. Randsfjordmuseene (Koronaarkivet) var først ute, og etter det har Luftfartsmuseet, Norsk Teknisk Museum (Koronadagbøker), Norsk Folkemuseum (minner.no) og Norsk Industriarbeidermuseum satt i gang ulike prosjekter, i likhet med Sør-Troms museum og Nuseene i Akershus som har startet fotoinnsamling.
Museene skal forske, formidle og forvalte vår felles kulturarv. I disse dager forsøker museene å holde arbeidet oppe fra sine hjemmekontorer. Forskning, planlegging av utstillinger, utarbeidelse av nye formidlingsopplegg og utstillingstekster samt oppdatering av gjenstandsdatabaser med ny kunnskap, kan man et stykke på veg drive fra hjemmekontoret, i alle fall en stund. På sikt vil man trenge fysisk tilgang til samlingene og utstyr til fotografering og skanning for å gjøre jobben. Statssekretær Knut Aastad Bråten var tydelig på at museene må forvalte tilskuddet fra Kulturdepartementet i tråd med tilskuddsbrevet for å beholde det. Meldingen var klokkeklar: det er museenes styrer og ledere som har ansvar for å ta forsvarlige grep for å redusere kostnadene. Det var den også i Kulturdepartementets informasjon på Facebook sist uke. Denne viser at Kulturdepartementet mener at regjeringens utvidede permitteringspakke også gjelder for museer med mer enn 50 % støtte. Dette har vært, og er fortsatt, et stridspunkt mellom fagforeningene og enkelte museer, Virke og Spekter. Mange museumsdirektører regner i disse dager på hvor lenge de kan holde det gående.
Museene ble stengt ned av regjeringen 13. mars. Med det mistet flertallet av museene viktige inntekter, for noen avgjørende for å kunne holde driften i gang og deler av staben i arbeid. Museumsforbundet har gjort undersøkelser som viser at også museene Kulturdepartementet gir tilskudd til, taper inntekter fra: Billetter, kafé, butikk, omvisninger og en rekke andre typer oppdrag og konsulenttjenester. Mange har også satt førstelinjeansatte i annet arbeid, men vet ikke hvor lenge de kan klare dette økonomisk. Museene er forskjellige, og krisen rammer ulikt, men flere har økende grad av bekymring for om de vil kunne klare å åpne etter koronakrisen eller om de vil klare å åpne neste sesong. Det viser undersøkelser og dialogen Museumsforbundet har med medlemmene.
I Kulturens kraft understrekes det at alle har rett til tilgang til egen kulturarv, og at kulturinstitusjonene er viktige for ytringskultur, demokrati og dannelse. Museene er sentrale i å oppøve kildekritikk samt styrke demokrati og dannelse, og har i mer enn 150 år samlet, bevart og formidlet landets kulturarv. Å se på museene som en ren utgiftspost i denne sammenheng, blir merkelig. De siste årene er museene oppfordret til å skaffe seg mer egeninntekter. Det har de gjort, men med det har sårbarheten økt, og gjort dem til hybrider som seiler mellom opplevelsesøkonomi og kjerneoppdraget som historieformidler og bevarere. Situasjonene i Norge har likhetstrekk med situasjonen for danske museer. Museumsdirektør Ulla Schaltz spurte nylig, på kulturmonitor.dk, om de danske museene vil finnes i kjent form etter koronakrisen. «Pludselig er museumslovens ord om, at vi skal formidle og bevare kulturarven, blevet et økonomisk problem, fordi museerne er lukket, og indtægtene udebliver sammen med gæsterne, måske i en periode der rækker ud over den umiddelbare nedlukning av Danmark.», skriver hun. Jeg kunne skrevet det samme. Mens jeg skriver tikker det inn en kronikk av direktørene for to av Danmarks største og tyngst egenfinansierte museer, Moesgaard og Den Gamle By, som er alvorlig redde for at museene må stenge som resultat av koronakrisen.
Med alle pakkene som nå kommer for å redde næringsliv og det frie kunstfeltet står jeg igjen med noen spørsmål: Hvordan skal museene gi et sulteforet publikum opplevelser etter krisen om den brekker ryggen på dem? Er det ikke regjeringens samfunnsansvar å sørge for at museene kan fortsette å samle, dokumentere, ta vare på og formidle kulturarv?
