Fredag 23. november ble D-dagen for lansering av kulturmeldingen «Meld. St.8 (2018-2019) Kulturens kraft. Kulturpolitikk for fremtida». Nesten hele kultur-Norge var stablet tett sammen på Vega scene i Oslo, blant dem var leder og nestleder i Museumsforbundets styre og MuseumsLiv.
Etter hvert som statsminister Erna Solbergs og kulturminister Trine Skei Grandes introduksjoner og presentasjoner skred frem, sammen med blaing og lesing av spredte brudstykker, spredte det seg en viss lettelse over det som ble lagt fem. Signalene om at det kommer en museumsmelding, at armlengdes avstand ønskes tydeliggjort i en revisjon av kulturloven, at det fortsatt skal opprettholdes en tredelt finansiering, at oppgavefordeling mellom staten og regionene skal skje etter grundig dialog med hver enkelt region og ikke settes i verk før i 2021, er både betryggende og veldig bra. Museumsforbundet er godt fornøyd med at kulturministeren har fremmet dette. Vi er naturligvis også glad for at kulturministeren og Kulturdepartementet har lyttet til flere av Museumsforbundets innspill og argumenter.
Vi er også glad for signalene om å bevare et sterkt Kulturråd med ansvar for nasjonale ordninger som kan bidra til videre utvikling av museums- og kultursektoren. Det er også i tråd med vårt innspill til ekspertutvalget, og det vil kunne bidra til å opprettholde og videreutvikle det gode samarbeidet som har vært etablert mellom kulturrådet, museene og Museumsforbundet.
Samfunnsmålet og de overordnede politiske hovedmålene som skisseres er alle mål som står museumssektoren nær, som det i stor grad allerede arbeides med og som kan videreutvikles og utdypes fremover. Understrekingen av et fritt og uavhengig kulturliv, med kobling til grunnlovens § 100 vil være sentralt for videre tilrettelegging av et offentlig ordskifte, samtidig som det innebærer at staten plikter å medvirke til etablering og drift av kanaler ut i det offentlige rommet slik at det blir mulig å ytre seg. Fokuset på demokrati og ytringsfrihet og -kultur er viktig i dagens samfunn, og dette gjenspeiles også i museenes arbeid.
Det grunnleggende fokuset på «Danning og kritisk refleksjon» er gledelig, og særlig formuleringer som: «Kulturaktivitetar gir skolering i å delta i det fellesskapet som er ein føresetnad for eit fungerande demokrati. Det hjelper oss å utvikle både ytringskompetanse innafor dei kulturuttrykka vi føretrekker, og evne og vilje til å møte nye opplevingar og smaks- og uttrykkspreferansar hos andre grupper og enkeltmenneske.» Kulturlivets deltagelse i å rettlede folk i å vurdere uttrykk i samfunnet rundt ved å fremme kritisk tenkning og læring, blant annet gjennom at bibliotek, arkiv og museum fremmer tillit, autentisitet og relevans understrekes – og jeg vil tilføye evne til å oppøve kildekritikk. Det blir mer og mer viktig i dagens digitale mediebilde, der det ikke alltid er like lett å orientere seg i god og dårlig informasjon.
Museumsforbundet, og våre venner i bibliotek- og arkivsektorene (og naturligvis alle museer med arkiv og bibliotek), må også si seg godt fornøyd med understrekingen av utsagn om at det kulturarvsmaterialet de bevarer «utgjer saman med språk og annan immateriell kulturarv det kollektive samfunnsminnet vårt». Tilgang til historia og kulturarven er en demokratisk rett, understrekes det samtidig som det understrekes at mest mulig av kulturarvsmaterialet må bevares og gjøres allment tilgjengelig for fremtiden. Det er lovende at det også er lagt inn formuleringer som kan tyde på at man vil bidra til å gjøre dette mulig gjennom tilrettelegging av åndsverkloven og etablere effektive klarerings- og vederlagsordninger, særlig for materiale som ikke er omfattet av det kommersielle markedet, «men som har verdi som kulturarv og kjelder til forsking og dokumentasjon». Det vil kunne bety mye for formidlingen av et bredere spekter av kulturarvsmaterialet i museene, bibliotekene og arkivene. Det er bra!
Agnes Moxnes har i en kommentar stilt spørsmål ved det målet som kanskje er litt ugjennomtrengelig formulert i meldinga, nemlig om at det «skaper og formidlar eit kulturtilbud som blir opplevd som relevant, og som representerer befolkninga». Fra et museumsståsted leses dette først og fremst som et ønske om mangfold i ytringer, fortellinger og i demokratisk spredning av publikum, noe som mange har arbeidet seriøst med lenge – og fortsatt arbeider for å utvikle videre. Det er også et signal om ønske i mer mangfold i hvem som jobber med kultur og i kulturfeltet, og her er det nok potensial for forbedring mange steder.
Det er mange tema i kulturmeldingen som fortjener nærlesning og bredere omtale. Noen av disse kommer MuseumsLiv tilbake til i senere blogginnlegg. Kulturministeren sa før meldingen ble lagt frem hun forventet mye kjeft, men det kommer ikke kjeft her i dag.
Som OBS og undringspunkter har imidlertid MuseumsLiv merket seg et par tre saker:
Den ene er at man tydelig understreker at denne meldinga vil kunne skje med omprioritering av tilgjengelige ressurser til kulturformål, og at alle tiltak, strategier og prioriteringer kan gjennomføres innen de gjeldende ressursrammene. Konsekvensene blir del av de ordinære budsjettprosessene, og det er jo for så vidt vanlige byråkratiske formuleringer, men man kan jo reflektere over hvordan man skal trylle og få til enda mer med det man har.
Den andre er hvordan man tenker seg forskyvningen mot hovedvekt på finansiering fra region og statens bidrag vil bli.
Den tredje er den kommende prosess med de nye regionene om fordeling av ansvar og finansiering. Det er veldig bra at det understrekes at det skapes kunst og kultur med nasjonal relevans i ulike deler av landet. Museumsforbundet har understreket at mange museer er både lokale, regionale, nasjonale og transnasjonale. Hvordan dette vil bli i praksis undrer MuseumsLiv seg litt på nå etter førstelesningen av meldingen og særlig det at det signaliseres at flere virksomheter av nasjonal verdi kan forvaltes regionalt. Understrekingen av at «Departementet meiner samtidig det er ei statleg oppgåve å medvirke til at det finst sentrale kulturinstitusjonar i ulike deler av landet.» og at «Institusjonane utgjer ein sterk nasjonal infrastruktur for fri ytring og er viktige aktørar i airbeidet for å nå dei nasjonale kulturpolitikse måla» gir imidlertid håp sammen med signaler om at man skal ta med institusjoner og organisasjonene på råd i dialogen frem mot 2021.
