Dette er tredje gang denne tittelen brukes på MuseumsLivs juleblogg. Denne gangen er det ikke pandemi og strømkrise som forstyrrer julefreden. Det er et langt mørkere bakteppe for valg av tittel i år. To svært alvorlige krigersituasjoner berører oss; i Ukraina og i Gaza. Begge har store menneskelige og humanitære konsekvenser for befolkningen i alle de impliserte stater som resultat.
Like etter invasjonen i Ukraina så verdenssamfunnet at viktig ukrainsk kulturarv ble ødelagt til tross for at Russland har ratifisert Haag-konvensjonen av 1954 som skal sikre kulturminner vern i krig. Nå ser vi at dette også skjer i Gaza. UNESCO skrev om dette allerede i 2021 i forbindelse med den elleve dager lange konflikten i Gaza i mai det året. Flere undervisnings- og kulturinstitusjoner ble den gang helt eller delvis ødelagt og arkiv, sjeldne bøker og kunstsamlinger gikk tapt.
Tidlig i desember kom meldingen om at gruppen Heritage for Peace hadde registrert at mer enn 100 kulturarvssteder og institusjoner var registrert skadet eller totalt ødelagt siden 7. oktober. En av disse var den store Omari moskeen, som er en av de viktigste og eldste i Palestinas historie, og Saint Porphyrius-kirken, som regnes for den eldste i hele verden, en 2000 år gammel romersk kirkegård, som ble gravd frem så sent som i fjor, og Rafah-museet som hadde som hovedformål å formidle alle lagene i det sørlige Gazas lange og mangefasetterte historie. Global Times skrev om bekymringen for kulturarven allerede 9. oktober.
Dette skjer selv om både Palestina og Israel har sluttet seg til Haag-konvensjonen av 1954. Så langt har ikke UNESCO klart å verifisere skadene på grunn av den pågående konflikten. Uansett om tallene stemmer, eller det viser seg å være mer beskjeden, er angrep på og ødeleggelse av kulturarv noe som bidrar til å ødelegge identiteten til befolkningen i Gaza. Samtidig ødelegges viktig historie og kulturarv for hele befolkningen i nærområdet og for verdenssamfunnet.
Det er trist å se at angrep på kulturarv er blitt et enda viktigere våpen i krig og konflikt enn det var da konvensjonen ble etablert etter andre verdenskrig. I skrivende stund er det dessverre ikke grunn til optimisme og stor tro på en rask avslutning.
Men det er lov å håpe. Vi må aldri gi opp håpet!
