Et par somre tidlig på 2000-tallet hadde Aftenposten en sommervikar med interesse for museum. Ett av årene fikk en utstilling jeg var tungt involvert i et helt dobbeltoppslag. Det var så eksepsjonelt at en kollega ringte meg på ferie den formiddagen, og lurte på om jeg hadde sett det. Jeg befant meg en halvtimes gange unna postkassen, men gjett om iveren ble stor etter å komme seg til postkassen for å finne avisa og lese. Det vanket ros, men også kritiske kommentarer. Disse ble for meg viktig læring i hvordan det jeg hadde tenkt mye på, og omformet til tekst og design sammen med teamet, ble oppfattet av brukeren.
Museumskritikk, som museene kan lære av, er ikke hverdagskost i dag heller. Ofte er det kunstmuseene som får kritikk av sine utstillinger, men mange av utstillingskritikkene er nok mer en omtale av utstillingene enn en reell kritikk. Det er ikke noe galt i god redaksjonell omtale av kunstutstillingene i museene, men det trengs også mer offentlig kritikk og debatt knyttet til museenes utstillinger, enten det dreiser seg om kunstutstillingene, kultur- eller naturhistoriske utstillinger. De sistnevnte blir dessverre enda sjeldnere gjenstand for kritikk.
For noen færre somre siden engasjerte Klassekampen seg i dette temaet, men selv om det ble satt på agendaen har det ikke resultert i mer kritikk. Verken Klassekampen eller Aftenposten, der daværende kulturredaktør Sarah Sørheim ble utfordret, har økt sine kritikker av museumsutstillinger. Det er synd, for det trengs mer opplyst og fagbasert samtale om innholdet og kvaliteten i utstillingene i de norske museene. Museenes formidlings- og vitenskapelige arbeid bør i større grad enn i dag bli gjenstand for åpen meningsbrytning og diskusjon. Det er en viktig del av museenes læring og utvikling, men også en test på hvordan de skjøtter sin samfunnsrolle.
Både Fritt Ord og Kulturrådet har vært opptatt av dette, og har støttet kritikk gjennom ulike støtteordninger. Museumsforbundet har for eksempel fått støtte til prosjektet «Unge kritikere», som blant annet har som mål å oppøve unges kritiske sans og evne til kildekritikk, og Museumsnytt til «Kritikk av museumsutstillinger» (KAM). Museumsnytt har hatt museumskritikk på agendaen i mange år, men vi mangler fortsatt mer og god spredningen av uavhengig kritikk i de vanlige mediene og store toneangivende avisene. Det har vist seg vanskelig å få til, selv om det av og til kommer noen få gode unntak i form av gode kritikker. Utfordringen blir derfor: hvordan skal vi få til mer?
Før en av søknadsfristene på kritikkordningene i Fritt ord og Kulturrådet forsøkte Museumsforbundet å få en kulturredaksjon med på en søknad med hovedmål om å øke kritikken av kultur- og naturhistoriske utstillinger. Det var lettere sagt enn gjort. Ett hinder var redaksjonens ønske om armlengdes avstand til Museumsforbundet. Det er forståelig, og vi respekterte at de ikke ønsket det skulle stilles spørsmål ved om vi påvirket innholdet i kritikken. De ville være selvstendige, men kontakten bidro dessverre heller ikke til at redaksjonen økte sitt fokus på museumskritikk. De ville heller finne en kritiker å samarbeide med om en søknad selv. Utfordringen med å øke museumskritikken ligger der med andre ord fortsatt, og et program for å styrke museumskritikken er fortsatt et behov.
Derfor setter Museumsnytt og Museumsforbundet dette på agendaen og lager seminaret Mer museumskritikk!! den 12. mars. Det skal dels summere opp erfaringene fra prosjektene, dels diskutere hva som skal til for å skape mer kritikk. Mange gode innledere blir det også.
Kom på IKM på Tøyenbekken og delta da vel!!
