Sommerferien er over for de fleste, og valgkampen er i gang. Det er også det politiske arbeidet i ulike interesseorganisasjoner. Sist uke omtalte flere partienes kulturminnepolitikk, og det ble blant annet konkludert med at det egentlig ikke var så store forskjeller partiene imellom. Flere kultur- og museumsdebatter de siste årene har for så vidt vist dette. Fortidsminneforeningens Ola Fjeldheim har valgt en snedig vri. Han har sett på de ulike programlovnadene, satte dem opp mot partienes gjennomføring av praktisk politikk nedfelt i statsbudsjettene – eller alternative statsbudsjett – de siste fire årene, og gitt dem terningkast.
På flere områder gjelder beskrivelsene av kulturminnefeltet også museene, i og med at kulturminnevernet og museene har flere overlappende oppgaver. Derfor skulle en tro at løfter om betydelige økninger og styrking, slik mange partier lover, vil bli møtte med hurrarop. Blant lovnadene er økning av Kulturminnefondet og kulturminnefeltet gjennom Riksantikvaren, støtteordninger for vedlikehold av vernede private bygg, og endringer i skattesystemet til fordel for private eiere av fredede og bevaringsregulerte kulturminner. Til en viss grad heies det også i museene for noen av disse lovnadene, men ikke uten forbehold. Årsaken til dette er en utfordring politikerne ikke synes å være klar over: at dette i mindre grad vil bidra til å hjelpe museene i deres bevaringsarbeid av fredede og verneverdige bygninger. Museenes eierstruktur hindrer ofte støtte fra Riksantikvaren til antikvariske tiltak på museumsbygg, og mange av de verneverdige museumsbyggene kvalifiserer ikke til tilskudd fra Kulturminnefondet fordi eierne selv (museene) ikke er kvalifisert. Et museum jeg kjenner vurderte seriøst for noen år siden å samle alle verneverdige bygg i et AS for å komme inn i søke- og tilskuddsvarmen.
Det er flott at det er relativt bred politisk enighet om å styrke kulturminnevernet for de privateide viktige kulturminnene. Det er imidlertid en utfordring at tilsvarende verneverdige bygg, som er tilgjengelige for offentligheten på museene, i stor grad faller utenfor disse tiltakene. Ekstra vanskelig blir det når undersøkelser museene har gjort viser at klimaendringene bidrar til å øke takten i forfallet for museumsbyggene. Samtidig har museene de siste årene fått redusert driftstilskuddet med flere prosent gjennom manglende kompensasjon for reell pris- og lønnsvekst. Selv om mange har økt egeninntektene har dette bidratt til mer press internt i museene og hardere prioritering mellom ulike tiltak i fordeling av ressursene. Flere museer melder at de ikke har råd til å opprettholde viktige fagstillinger, eller må utsette nødvendig vedlikehold av verneverdige bygg. Behovet for vedlikehold av verneverdige museumsbygg er langt større enn de økningene enkelte utvalgte museer får gjennom Kulturdepartementets budsjett.
Terningkastenes vinner
Venstre kommer ut som Ola Fjeldheims terningkastvinner med fem prikker på terningen. Årsaken til dette er partiets rolle som en solid støttespiller for kulturminnevernet og museene, i et utrettelig arbeid for å styrke museums- og kulturminnefeltet i budsjettbehandlingene de siste årene. Venstre har flere ganger bidratt til å styrke de tekniskindustrielle anleggene og styrke videre utvikling av Kulturhistorisk museums prosjekt Saving Oseberg for å nevne noe av det jeg har gledet meg over. Mange i museumsverdenen er glad for den innflytelsen Venstre har hatt på dette området som regjeringspartnerparti, ikke minst de museumsansatte venstrefolkene – som det er en del av. Denne femmer-terningen kan nok være god å ha med seg i valgkampen for et parti som ikke bare høster begeistring i museumsverdenen for tiden. I museumsdebatten under Det nasjonale museumsmøtet i Fredrikstad tidligere i år var den store «Elefanten i museumsrommet» flyttingen av Kulturrådets museumsseksjon til Bodø, en beslutning Venstre har vært sentral i. Beslutningen er uforståelig for mange, også utenfor museumsverdenen, og bekymringen for en marginalisering av museumsfeltet både innad i Kulturrådet, pulverisering av fagmiljøet og svekking av utviklingsoppgavene på museumsfeltet er utbredt. Flukten til andre jobber har allerede startet, og forventes å øke fremover. Finn-Erik Blakstad klarte ikke å holde debattnivået oppe da han forsøkte å forsvare beslutningen med argumenter om å erstatte dyre husleier i Oslo med billigere husleier i distriktet. Argumentet holder ikke særlig godt når Kulturrådet likevel må betale sin husleie i Mølleparken i tillegg til leie i Bodø. I tillegg vil reiser i forbindelse med byggesaksvurderinger for Kulturdepartementet, og andre oppdrag, kreve mer tid og bli dyrere. Mange med meg frykter at det blir mindre midler til museumsutvikling, og til kultur generelt som resultat av dette. Og flere enn meg lurer også på konsistensen i Venstres, og regjeringens, tenkning på dette feltet etter å ha lest begrunnelsen for ikke å flytte Språkrådet ut av Oslo. Med Kulturrådets to nye kontorer i Trondheim og Bodø vil en femtedel av staben være løsrevet fra det øvrige fellesskapet. Konsekvensene av dette er ikke lette å overskue og spå om.
Museum for alle?
Museumsforbundet har laget en samleoversikt over det partiene har formulert om museer og kulturminnevern i programmene. Dere som er opptatt av museumspolititikk kan lese og gruble på hva dere skal stemme 11. september. Vi har støvsugd de delene av programmene som eksplisitt handler om kultur, men også funnet formuleringer i helt andre deler av partiprogrammene. Dette er viktig å ha med seg, ikke minst for å understreke at museene kan spille en viktig rolle også på samfunnsområder man i første omgang ikke tenker på som relevante. (Lenke nettsiden med dok. her)
Eksemplet jeg velger å trekke frem i denne omgang er området «Helse» i partiprogrammene. Senterpartiet er kanskje det av partiene som tydeligst har formulert at kultur er viktig for folkehelsen, og som skriver at «deltakelse i kulturlivet gir bedre helse og lengre liv.» SP vil «Styrke ordninger for tverrfaglig samarbeid mellom kultursektoren og helse- og omsorgstjenesten, blant annet gjennom «Den kulturelle spaserstokken».» Dette er bra! Det kan tyde på at de har fått med seg undersøkelsene som viser at museumsgjengere er friskere enn de som ikke går på museum. Vi håper at flere politikere fremover vil få øynene opp for at museene bidrar, og har mer å bidra med, på andre områder enn den mest opplagte, og som er tyngst til stede i programmene: å bevare og formidle kulturarven.
Gjennomgangen viser også at hele tre partier faktisk IKKE nevner MUSEUM spesifikt i partiprogrammene, og det gir grunn til bekymring. Det gjelder Krf, Mdg (med unntak av at de ønsker å sørge for tilstrekkelig finansiering til etablering av Norsk skogfinsk Museum) og Rødt! Jeg regner imidlertid med at museene er inkludert i Krfs kulepunkt «styrke de profesjonelle kunst- og kulturinstitusjonene», og i andre relevante punkter. Er dette en blind flekk i utformingen av partiprogrammet? Krf har tross alt de siste årene bidratt til å løfte frem museumsfeltet i flere budsjettbehandlinger. Kanskje er dette like mye et symptom på at de anser museer og kulturminnevern som to sider av samme sak? Det er kanskje også et tegn på at mange partier ser museene mer som historiske og tilbakeskuende enn fremoverlente institusjoner som også tar opp aktuelle problemstillinger. Under den kommende Arendalsuka vil Museumsforbundet sette fokus på temaet og debattere museumspolitikken for den neste stortingsperioden.
«To be continued!» – som det het i såpeseriene som herjet fjernsynet for noen år siden…
