På tampen av sitt innlegg under pressekonferansen for den nye regjeringsplattformen 17. januar sa kulturminister og Venstreleder Trine Skei Grande at «det også ville være gode ordninger for kulturen». I morges startet MuseumsLiv lesning av de delene av plattformen som er mest relevante for kultur- og museumsfeltet for å se hva dette egentlig betyr. Her kommer noen første refleksjoner.
En virkelig gladnyhet fra plattformen er meldingen om at regjeringen vil starte arbeidet med bygging av Vikingtidsmuseet. Det skal regjeringspartiene ha ros for å ta inn, ikke minst etter høstens nedslående budsjettforslag der dette ikke var lagt inn. Det er flott at man lytter og revurderer oppfatningene.
Generelt er det bra at kulturens rolle og betydning som samfunnsbyggende kraft og bærer av ytringsfrihet og toleranse, i tillegg til at den er en forutsetning for en opplyst offentlighet, understrekes så tydelig. Likeså at regjeringen vil gi barn og ungdom kulturell ballast, opplæring og glede i møte med ulike kunstuttrykk, og at skolen skal formidle kulturarv, verdier og allmenndannelse og løfte alle elever uavhengig av bakgrunn og utgangspunkt. Museene har mye å bidra med på mange av punktene som er nedfelt, særlig under kapitlene knyttet til kultur, kunnskap og integrering og kulturminnevern. Mange av punktene er også sammenfallende med Jeløya-erklæringen.
Den store nyheten i plattformen er imidlertid at det signaliseres at regjeringen vil starte arbeidet med en museumslov. Jeløya-plattformens formulering om at det skulle foretas en helhetlig gjennomgang av kulturlovene, inkludert lover for bibliotek, museer og arkiv, resulterte i en del humoristiske kommentarer blant museumsfolk siden det ikke fantes noen museumslov. Helt overraskende er derfor ikke dette forslaget, men det lå ingen tydelige forvarsler om dette i kulturmeldingen som ble lagt frem i november. Der var utvikling av kulturloven, og særlig styrking av armlengdes avstandsprinsippet flagget som et tema man skulle arbeide med. Museumsforbundet og dets medlemmer har ikke tidligere stått på barrikadene for å få en museumslov, selv om temaet i større grad har vært samtaletema det siste året. Her må vi finne ut hva medlemmene våre egentlig mener om dette.
Jeg kan se at en museumslov som befester prinsippet om armlengdes avstand, og som tydeliggjør museenes plass og ansvar i samfunnet, vil kunne bli et godt verktøy for fremtidig forutsigbar utvikling av museumssektoren. Flere av våre nordiske kolleger har nylig fått nye museumslover, og vi vil ta med oss deres erfaringer inn i Museumsforbundets arbeid med innspill til regjeringen på dette samt de høringer som etter hvert vil komme. Dette blir nok også et tema på det neste styremøtet i Museumsforbundet og i programmet under Det nasjonale museumsmøtet i Haugesund i april.
I regjeringserklæringen fra Granavollen er signalene om økt vektlegging av kulturens næringspotensial og privat finansering blitt enda tydeligere enn i Jeløya-erklæringen. Det understrekes at dette blant annet skal foregå gjennom OPS (offentlig privat samarbeid) og insentivordninger som gaveforsterkningsordningen. Det skal også legges til rette for utvikling av kulturnæringsvirksomhet knyttet til museer og kulturarv. I tillegg ønsker regjeringen å gjennomføre en utredning som vurderer næringspolitiske sider ved den immaterielle kulturarven. Dette var vel ikke egentlig noen stor bombe. Store deler av museumsfeltet, inkludert MuseumsLiv, er invitert med på studietur til Skottland med kulturministeren i slutten av mars. Der er dette et av temaene som vil bli belyst.
Næringsutvikling, reiseliv og offentlig privat samarbeid er ikke noe nytt i norske museers arbeid. Det har foregått til alle tider, fra etableringen av Nasjonalgalleriet og andre museer til i dag, med ulik styrke og resultat. Museumsforbundet har i flere år understreket at museene også må få tilgang til ordninger og verktøy for å utvikle næring på linje med andre deler av tilgrenset næringsliv, som reiselivsbransjen. Dette arbeider man nå med i Kulturrådet, og det er bra, så kan vi håpe at fremtidig arbeid gir resultater på sikt.
Utfordringen blir hvordan balansen mellom egeninntekter og OPS blir i forhold til signalene om å legge til rette for forutsigbare rammevilkår for kunst- og kulturinstitusjoner, blant annet ved å bidra til å vurdere modeller for mer forutsigbare tilskuddsordninger. Museene har langsiktige oppgaver med bevaring av kulturarven for samfunnet, og en del av disse vil ikke nødvendigvis være interessante for OPS. Til tross for dette kan det sikkert ligge utviklingspotensial vi ikke ser i dag og muligheter for å utvikle og teste nye typer samarbeid. Med siste museumsstatistikk i friskt minne, der museenes egeninntekter går ned etter flere år med økning, er det en bekymring at museene kan ha fått mindre kapasitet til å arbeide frem nye inntektsgivende tiltak fordi budsjettene er blitt strammere. Flere av medlemmene har kommet med signaler om det. Vi får håpe dette er en forbigående trend. En annen utfordring knyttet opp til dette er museenes rolle som ikke kommersielle organisasjoner slik den defineres av ICOMs museumsdefinisjon. Den definisjonen arbeider de skotske museene vi skal besøke i mars også etter, så det kan bli interessant å diskutere med våre kolleger der om hvordan eventuelle utfordringer løses.
Flere av de gode signalene om bevaring av Nasjonalgalleriet som kunstgalleri tilknyttet Nasjonalmuseet og styrking av forsknings- og formidlingsarbeidet i museene er videreført, og det er bra! Under kulturminnevern presiseres det at regjeringen vil videreutvikle ordninger som motiverer til å bevare både materiell og immateriell kulturarv og ivareta nye funn slik at fremtidige generasjoner får glede av dem. Det understrekes også at kulturminner og kulturmiljøer spiller en sentral rolle i byutvikling, og at man ønsker å synliggjøre kulturminner og kulturhistoriske verdier som en ressurs i samfunnsutviklingen og del av samlet miljøforvaltning, særlig innen by- og tettstedsutviklingen. Om dette er tungt inspirert av Richard Floridas tenkning, bør regjeringen oppfordres til å lese den siste boken hans der han har endret syn på sine første teorier. Det er flott at man vil styrke fartøyvernet ved å tilpasse regelverket, men vi hadde gjerne sett at de teknisk industrielle anleggene også hadde blitt prioritert. Det kommer vi tilbake til blant annet i innspill til kulturminnemelding.
Til slutt to undringspunkter:
– Styrkingen av kulturminnefondet slik at flere private eiere kan få tilskudd til å sette i stand verneverdige eiendommer er flott det, men det trengs også en styrking av istandsetting av de verneverdige kulturhistoriske museumsbyggene som ikke kan søke kulturminnefondet om støtte.
– Hva betyr det at formuleringen fra Jeløya-erklæringen «Gjennomføre en helhetlig vurdering av museumsreformen, og gjennomgå statlige virkemidler og finansieringen av museene etter konsolideringsprosessen for å sikre forutsigbare rammer» er endret til «Gjennomføre en helhetlig vurdering av museumsreformen og gjennomgå statlige virkemidler og finansiering av museene etter konsolideringsprosessen for å sikre forutsigbare rammer»? Henger det sammen med en videre konsolidering og ytterligere reduksjon av antallet museer til 25 – 30, slik det er omtalt i utredningen av oppgave- og ansvarsfordelingen mellom forvaltningsnivåene på kulturområdet som Kulturdepartementet har laget og som ble lansert samtidig med kulturmeldingen?
