Seniorrådgiver Cathrine Baglo er prosjektleder
Stortinget bevilget for 2021 to millioner kroner over Kulturdepartementets budsjett til et samarbeidsprosjekt mellom samiske og tyske museer, der kartlegging av samiske gjenstander i tyske museer og samlinger, nettverksbygging og kunnkapsoverføring står sentralt. Kulturdepartementet ga Sametinget i oppgave å peke ut et norsk kontaktpunkt for arbeidet, og valget falt på Samisk Museumslag/Samisk museumsnettverk, som er en seksjon i Norges museumsforbund. Cathrine Baglo er nyansatt seniorrådgiver, med hovedansvar for utvikling og fremdrift i prosjektet, i tett samarbeid med SML, alle de samiske museene og prosjektets styringsgruppe. Den består av ressurspersoner fra Sametinget, Kulturdepartementet, samiske museer og SML. I tillegg deltar ambassaderåden ved den norske ambassaden i Berlin og generalsekretæren i Museumsforbundet som observatører.
I prosjektplanen er målet formulert slik: «Prosjektet skal gi oversikt over samiske samlinger i tyske museer, knytte sammen innsamlingshistorikk og gjenstandsspesifikk kunnskap, samt lede til økt kompetanse i både tyske kulturarvsinstitusjoner og samiske museer. Formålet er kunnskapsbasert formidling av samisk kultur i både historiske og samtidsrelevante perspektiver.»
Målet er at prosjektet blir et viktig nettverks- og kunnskapsprosjekt for museumsansatte i de samiske og tyske museene og bidra til ny kunnskap om hva som er bevart i Tyskland, samtidig som kunnskapen om samisk kulturarv spres.
Hva gleder du deg mest til i den nye stillingen?
– Det er så mange ting jeg gleder meg til. Dette er jo et pionerprosjekt. Jeg har jobbet med samisk og tysk samlingshistorie før og gleder meg veldig til å kunne bidra til å utvikle og formidle denne kunnskapen. Hva slags samiske gjenstander finnes i de tyske samlingene? Hvem er de laget av? Hvorfor og hvordan har de havnet der? Samtidig skjer det mye spennende når det gjelder undersøkelser av relasjonen mellom museale gjenstandssamlinger, duodji og samiske ‘source communities’ som dette prosjektet vil kunne dra nytte av. I det hele tatt gleder jeg meg til å bli bedre kjent med de samiske og tyske museene, lære om deres virksomhet og høre deres synspunkter om hva som skal til for at dette skal bli en best mulig samarbeidsavtale. Så må jeg si at jeg synes tilfanget av et mangfold av perspektiver er spennende. Denne jobben innebærer en vekselvirkning mellom samfunn som samlet og som ble samlet fra, mellom små museer og store museer og mellom bygd og by. Samtidig spenner jobben over et stort kulturelt mangfold innad i Sápmi, som for øvrig langt på vei har blitt oversett i Tyskland.
Hvilke oppgaver ser du som de mest utfordrende i prosjektet?
– Utfordringa ligger i det samme mangfoldet; det å kunne forankre prosjektet bredt, innafor mange ulike samiske samfunn, mange ulike museer, i begge land og blant interessenter som vil ha til dels ulike motiver og ulike forventninger.
Hvor mye vet vi egentlig om samiske gjenstander i de tyske museene fra før, og hvordan har de havnet der?
– Vi vet i hvert fall at Tyskland har hatt en særlig interesse for samisk kultur og det å samle samiske gjenstander. De samiske gjenstandene kom til tyske museer mellom 1700 og 1950, og består nok både av seremonielle gjenstander, turistgjenstander og hverdagsgjenstander, som bekledning. Gjenstandene er i dag fordelt på 15–20 tyske museer, hvorav samlinga til Museum Europäischer Kulturen (MEK) er den største. Derfor er også MEK kontaktpunktet i Tysland, mens de samiske museene er samarbeidspartnere i Norge. MEK har rundt 1000 samiske gjenstander, men alle er selvsagt ikke fra norsk side av Sápmi. Selv er jeg best kjent med samlinger som tilkom i slutten av 1800-tallet som et resultat av såkalte levende utstillinger av samisk kultur. I disse tilfellene er det snakk om hverdagsgjenstander fra reindriftssamiske miljøer i nord og sør. Gjenstander som hadde blitt brukt i utstillingene inngikk i oppbygginga av museenes samlinger etterpå.
Er det noen bestemte artefakter du håper skal dukke opp i de tyske samlingene?
– Egentlig ikke. Jeg liker når gjenstander bringer meg tett på levd liv og hvordan de kan bidra til å bringe tilbake stemmer, mangfold og menneskelighet som samlingshistoria tradisjonelt har oversett eller tilslørt. Museumsgjenstander kan berøre på så mange vis, og ofte er det de hverdagslige tingene som gjør det.
Hvilke perspektiver er viktig for deg i fremtidig behandling av samisk kulturarv?
– For meg personlig og i dette prosjektet er ydmykhet og lydhørhet viktig. Jeg skal lytte til hva de samiske museene har å si og gi rom til det i prosjektet. På et mer overordnet plan er det viktig at tomrommet etter ødeleggelsen av samisk kunnskap adresseres. Her spiller kulturarv en utrolig viktig rolle, også i forhold til majoritetssamfunnet. De samiske museene sitter på viktig kunnskap som angår oss alle, men da må de rammevilkår som gjør dem i stand til å utvikle seg og nå ut.
Du var utvekslingsstudent i California på videregående, au-pair i Buenos Aires og snakker flytende spansk etter utvekslingsstudie ved Universidad de Costa Rica. Senere har du vært gjesteforsker ved University of Southampton, University of British Columbia, Vancouver og University of California Berkeley. Hva lokker deg over Atlanteren, og er du egentlig en eventyrer?
– Ha, ha. Det var et litt uventet spørsmål. Det er ikke bare Atlanteren som har lokket meg. Men ja, jeg har reist mye og bodd mange steder, også i Norge, og tatt meg tid til å lære språk. For meg er det nærmest en moralsk forpliktelse, en måte å «holde sjela mjuk» på. Men nå har pendelen svingt litt tilbake. Like mye som jeg har lengtet ut, har jeg nå begynt å lengte hjem. Og for meg er hjem Trøndelag.
Du har flere arkeologiske utgravninger bak deg tidlig i karrieren, hva vekket din interesse for arkeologi og museologi?
– Årsaken til at folk blir det de blir, er ofte både tilfeldig og pragmatisk. Sånn var det nok også for meg. Etter hvert har jeg skjønt at jeg har en grunnleggende kulturhistorisk interesse som etter hvert førte meg over til museologi. Arkeologi lå litt for langt tilbake i tid. Dessuten lå det ikke helt for meg å holde styr på masse stratigrafiske lag. I stedet har arbeidet mitt vært fokusert mot 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, ulike representasjonspraksiser og koloniale møter. Utgangspunktet har hele tiden vært samisk kultur, men Tyskland har vært et viktig omdreiningspunkt, ikke minst i forhold til postdoktorprosjektet mitt om samleren Johan Adrian Jacobsen fra Risøya utenfor Tromsø. Han bodde og virket i Tyskland og ble en viktig samler for Det kongelige etnografiske museum i Berlin på slutten av 1800-tallet.
Etter hovedfag i arkeologi ved Universitetet i Tromsø gjennomførte du doktorgradsavhandlingen “På ville veger? Om levende utstillinger av samer i Europa og Amerika”, senere publisert på Orkana akademisk forlag. Vi aner temaet i tittelen, kan du fortelle litt om forskningsarbeidet?
– Det var et forskningsarbeid som tok for seg en utstillingspraksis som var svært utbredt på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, men som man har visst lite om, og Tyskland ble et viktig nedslagsfelt. Mer enn 400 samer fra Norge, Sverige og Finland ble involvert i denne virksomheten. I tillegg til å kartlegge denne praksisen forsøkte jeg å finne ut hvem utstillingsdeltakerne var og hva som var motivasjonen deres for å delta. Ikke overraskende var motivasjonen tett knyttet opp til situasjonen her hjemme, blant annet fornorskingspolitikk, uten at jeg helt føler at jeg har lykkes med å formidle det.
Du går nå fra stillingen som utreder for Sannhets- og forsoningskommisjonen. Hvor håper du vi står med tanke på likeverd mellom majoritets- og minoritetsbefolkningen om 5 år?
– Jeg håper vi har kommet veldig mye lenger enn vi har nå!
Du snakker litt sørsamisk, har du et favorittord?
– Sørsamisk har så mange fine, nesten fryktinngytende ord med lange og intrikate bokstavkombinasjoner. Men kanskje Mieskentjakke? Det er et vindskydd og et sted på svensk side av fjellmassivet Sylene. Som femtenåring var jeg på en tidagers tur der sammen med friluftslivklassen min. Det var på vinteren og vi sov ute. Siden har jeg gått i området en del, særlig sammen med søsteren min og da var Mieskentjakke et sted vi spiste blåbærsuppe og hev innpå litt ekstra proviant. Lenge var Mieskentjakke bare et ord, men så skjønte jeg etter hvert at «miesehke» betyr simle med kalv og da får også landskapet en helt ny betydning. Hva «tjakke» betyr er jeg usikker på, men det kan ha sammenheng med «tjagkere» som betyr tørrlendt, tørt og fast land. Selv er jeg vokst opp i et område hvor det ikke har vært kunnskap om de sørsamiske stedsnavnene. Da jeg var barn hadde familien min campingvogn stående ved «Finnvola» og hver påske var det gaukrenn på «Bellingen», uten at vi helt skjønte rekkevidden av det. Nå konstaterer jeg at flere sørsamiske navn har kommet tilbake. Det er både fint og berikende.
Hvor finner vi deg i den nye stillingen?
– Jeg er så heldig at jeg skal få lov til å ha kontor både på Saemien Sïjte på Snåsa og på Senter for samiske studier i Tromsø. Det gleder jeg meg også til.
- Cathrine Baglo har med seg en bred faglig kompetanse. Hun har tidligere arbeidet som bl.a. lærer, arkeolog, prosjektleder på Sametinget 2001–02, ph.d. stipendiat ved Universitetet i Tromsø 2003–10, gjesteforsker ved University of California Berkeley 2007–08, rådgiver ved Tromsø Universitetsmuseum 2011–12, fagbibliotekar i Tromsø universitetsbibliotek 2014, postdoktor ved Tromsø Universitetsmuseum 2015–18, gjesteforsker ved Museum of Anthropology, University of British Columbia, Vancouver 2016 og forsker for «Samfunnsmessige dimensjoner ved samisk forskning» 2018–19 ved Universitetet i Tromsø. Baglo kommer fra stillingen som utreder for Sannhets- og forsoningskommisjonen.
Forsidefoto: Anton Darius via Unsplash
