Andre kartleggingstur til Tyskland

Saernieprieve 9 – Dávvirat Duiskkas –suehpeden/ruffien 2023               

Rett før sommerferien var Dávvirat Duiskkas på sin andre kartleggingstur til Tyskland. Turen fant sted 5 – 9 juni og tok utgangspunkt i München. Først besøkte vi Meiningen Museen og Freavnantjahke gievrie – Frøyningsfjelltromma – i den lille byen Meiningen rundt 350 km nord for München. Deretter besøkte vi Museum Fünf Kontinente i München. De fleste har sikkert fått med seg at Meiningen Museen 21. juni vedtok å tilbakeføre Freavnantjahke gievrie til Saemien Sijte på Snåsa. En så viktig hendelse må selvsagt få sitt eget nyhetsbrev. Dette brevet kommer derfor til å handle om Dávvirat Duiskkas sitt besøk på Museum Fünf Kontinente (MFK).

Som nevnt i et tidligere nyhetsbrev har Museum Fünf Kontinente 460 gjenstander i sin samiske samling.[i] En stor del av samlinga er tilgjengelig på nett, men den er likevel vanskelig å søke seg fram til for folk utenifra.[ii] Mesteparten er samlet av Julius Konietzko i tida 1911-1916.[iii] En mindre del er tilkommet på annet vis. Blant annet har museet ei skåltromme som skal være fra Torne lappmark.

På Museum Fünf Kontinente ble Dávvirat Duiskkas ønsket velkommen av direktøren Uta Werlich. Deretter fikk vi se gjenstandene vi hadde blitt bedt om å velge ut på forhånd, rundt 30 stykker. Tallet omfattet ikke tekstil- og pelsplagg som var til pesticidbehandling. I tillegg var museets database tilgjengelig for oss. Veronika Grahammer og Jessica Bekesi tilrettela besøket. Som nevnt før har museet i Hamburg (MARKK) et stort arkivmateriale fra Konietzkos samlingsreiser i Sápmi. Museet i München hadde i tillegg en (felt)bok der Konietzko har dokumentert arbeidsprosesser og tilvirking av gjenstander. Boka vakte stor begeistring. Museum Fünf Kontinente har digitalisert enkelte tegninger og utsnitt i forbindelse med digitalisering av enkeltgjenstander, men det å kunne bla i boka som helhet var svært nyttig, ble det påpekt. Etter felles lunsj fikk vi omvisning på bygget og i utstillingene.

Til besøket på MFK hadde hver fagperson fra de samiske museene fått i oppgave å velge seg ut én eller to gjenstander de oppfattet som interessant fra sitt perspektiv og som de skulle ta bilde av, uavhengig av hvorvidt museet hadde gjenstander fra deres område.  Gjenstandene ble presentert på oppsummeringsmøtet dagen etter. Øvelsen var svært givende. Ikke bare var den nyttig for Dávvirat Duiskkas og de som var med på turen. Betydninga av gjenstandene for det samiske samfunn i dag er nettopp noe av det vi ønsker å formidle til de tyske museene.

Ellen J. Bals fattet interesse for njuikumat (grindvever) med inskripsjoner, deriblant én hvor bokstavene «EMƥR» og årstallet 1879 var risset inn (Inv. nr.  31-30-1). Til veven hørte det et bånd i fargene gult, blått og rødt (Inv. no. 31-30-1 b). Veven var oppgitt å komme fra Finland, men gjennom Franz Dubbick, kunstneren utdannet i München som rekrutterte samer fra områdene Eanodat-Enontekis, Guovdageaidnu-Kautokeino og Gárasavvon-Karesuando til levende utstillinger i Tyskland i 1924-25 og 1930[iv]. Elle kunne imidlertid fortelle at initialene trolig har stått for Ellen Mathisdatter Rist (ƥ = datter). Rist er et godt kjent slektsnavn fra Elles hjembygd. Guovdageaidnu-Kautokeino. Andre inskripsjoner tolket Elle som Ellen Aslaksdatter Rist (1848-1916), Berit Anne Klemetsdatter Hætta (1870-1934) og Ellen Klemetsdatter Hætta (1885-1912). På den siste veven var årstallet 1904 risset inn.

Styringsgruppeleder Birgitta Fossum valgte seg en blå tjohpe (lue) til sørsamisk småguttdrakt som er oppgitt å komme fra Jämtland (Inv. nr. 18-16-4). Barneluer er sjeldne i sørsamiske museumssamlinger. Gutte-lua i München har dessuten et spesielt broderi som nesten ser orientalsk ut. Guttebarn får slike luer i dåpsgave, fortalte Fossum, men vanligvis er de brodert med tinn-tråd.

Harrieth Aira fra Árran bet seg blant annet merke i en såhkårlihtte (sukkerskål) i tæger med stett som Konietzko hadde samlet, uvisst fra hvor (Inv. nr. 18-16-227). Skålen hadde rester av blå maling på undersiden. Árran har bare to tæger-gjenstander, fortalte Aira. I Jokkmokk på det samiske museet Ájtte, finnes det lignende tæger-skåler. Dette fikk hun vite av en de andre som deltok på turen, men skålene som er på Ájtte er rødmalte. For Aira ble skåla et bilde på mangelen på kunnskap som gjør seg gjeldende i forhold til mange typer gjenstander, følgelig også behovet for kompetanseheving. I den sammenheng kan det være verdt å nevne at Malmboka (Landsem 1964, 390) gjengir ei fortelling om at det på gården Nedre Silderen i Selagrenda på Fosen i Trøndelag, fantes ei blåmalt kurv lagd av Gunhild i Skansen (Gunhild Mortensdatter) for oppbevaring av reinost. Mortensdatter var ei samisk kvinne som levde i siste halvdel av 1700-tallet.[v]

Mathias Olsen fra Várdobáiki tok initiativ til en større diskusjon om konservering og museenes ansvar med utgangspunkt i en sistegákti (skinnkofte) eller fiskerkofte fra Inari som trolig har ligget flatt siden Konietzko brakte den til museet i 1916 (Inv. nr. 18-16-206). Ifølge Jessica Bekesi mottok trolig museet kofta i denne flate tilstanden. Som kurator var det dessuten viktig for henne å påpeke at selv om museet ikke har hatt anledning til å behandle kofta, så har den heller ikke blitt skadet i deres oppbevaring. Fra et samisk perspektiv mister selvsagt kofter betydelig verdi gjennom å bli oppbevart på den måten. Blant annet blir det vanskelig å studere håndverket, påpekte Mathias.

Lisa Dunfjeld-Aagård fra Saemien Sijte viste bilde av en buste-bongke (skeipung) for kvinner med perler (Inv. nr. 18-16-10). Det spesielle med pungen er at skeia faktisk er med. Dessuten har oppmerksomheten først og fremst vært rettet mot daaskoe, skeipunger for menn. Saemien Sijte fikk en buste-bongke gjennom Bååstede, men skeia sitter så godt fast at de ikke tør å ta den ut. Grunnen til at skeia finnes bevart har trolig sammenheng med at den ikke er ornamentert. Derfor har den heller ikke blitt skilt fra pungen slik det ellers har vært vanlig. Enda mer interessant blir pungen i lys av tegningen og beskrivelsen Konietzkos har gjort i den omtalte boka, fortalte Lisa. Her framgår det blant annet at pungen har blitt festet til beltet ved hjelp av de tre perle-hempene.

Betydninga av Konietzkos beskrivelser ble ytterligere understreket da Hanna-Maaria Kiprianoff fra Äʹvv skoltesamisk museum i Neiden skulle presentere sin gjenstand. Hanna-Maaria hadde valgt en skoltesamisk kue’ssel (håndtein) i temmelig dårlig forfatning (Inv. nr. 18-16-314). Tekstil-delen var dessuten til pesticid-behandling. Likevel var Hanna-Maaria lykkelig. Tidligere har hun bare sett slike håndteiner på bilder. Enda bedre var det at Konietzko har beskrevet hvordan en slik håndtein lages og hva slags redskap som skal brukes. Hanna-Maaria hadde umiddelbart ringt faren sin og bedt ham lage én til henne. «We can have a course for young people and make rátnu (grene)! » utbrøt hun gledesstrålende. Opplysningene til Konietzko gjør gjenskapinga mulig.

Kjellaug Isaksen ved Davvi álbmogiid guovddáš – Senter for nordlige folk fortalte at hun var opptatt av tradisjonell kunnskap om materialer og teknikker og hadde valgt seg en soehpenje (lasso) fra Jämtland laget av flettede reinsener (Inv. nr. 18-16-153). Teknikken er ikke lenger kjent blant folk, fortalte Kjellaug som oppfordret til å ta den kunnskapen tilbake. Trolig er det brukt fotsener til å lage lassoen. Sener fra mange rein har gått med til det tidkrevende arbeidet.

 

Jïjnjh heelsegh

Cathrine Baglo

 

[i] https://museumsforbundet.no/nyheter/mot-museum-funf-kontinente/

[ii] https://onlinedatenbank-museum-fuenf-kontinente.de/suche/collection/ergebnisse?module=collection&sort=ObjectName_S_sort+asc&pageSize=8&filter_keywords=&filter_objects=&filter_thesaurus=Europa%2FS%C3%A1pmi+%28Region%29&filter_container=&query=*&submit=suchen

[iii] https://museumsforbundet.no/nyheter/den-tyske-samleren-julius-konietzko/

[iv] Baglo, C. 2017. På ville veger? Levende utstillinger av samer i Europa og Amerika, 144-147, 149-151, 245-246.

[v] Pers. med. Håkon Hermanstrand. August 2023.