Nytt nummer ute av Norsk museumstidsskrift og Museumsforbundet intervjuer kunsthistoriker Line Engen.
I siste nummer av Norsk museumstidsskrift deler kunsthistoriker Line Engen egne refleksjoner og erfaringer omkring berøring som utstillingskonsept. Engen kuraterte Nasjonalmuseets vandreutstilling Aase Texmon Rygh: Evighetens form med modernisten Ryghs møbiusskulpturer som tilnærmingsgrunnlag og berøring som et museumspedagogisk grep. I artikkelen «Interaktiv sanselig tilnærming til modernistisk skulptur: fra formidlingspraksis til utstillingskonsept» undersøker Engen prosessen frem til ferdig utstilling. Hun ser på innsamlet data fra visningsstedene og faglitteratur fra et «innside- og praktikerperspektiv». Utstillingen høstet mye omtale, og den ble presentert som innovativ kuratorisk praksis under den årlige internasjonale konferansen i College Art Association i New York i 2017!
Line Engen er kurator formidling i Nasjonalmuseet og innehar rollen som museumspraktiker i artikkelen. Hva er en museumspraktiker?
– Museumspraktiker er kanskje ikke et etablert begrep på norsk. Men en praktiker er en utøver av et yrke, og en museumspraktiker er en som utøver en museal disiplin. Andre steder i teksten anvender jeg formidlingskurator eller formidler, som er min faste stilling i museet, men i denne utstillingen hadde jeg rollen som utstillingskurator. I kunstmuseet i dag utvikles mye av det faglige innholdet i tverrfaglige kreative prosesser, så jeg synes museumspraktiker er et godt og dekkende begrep. Så er det jo ikke uten baktanker at jeg velger nettopp dette begrepet. Jeg ønsker å legge vekt på det museumsspesifikke ved min jobb, at å utøve en museumsdisiplin er noe helt særegent som innebærer opparbeidelsen av uvurderlig praksisbasert kunnskap. Jeg støtter meg jo mye til Tate og deres forskningsmodell, hvor de bl.a. anvender begrepet «the Practitioner-Researcher» som vel kan oversettes med en utøver-forsker eller praktiker-forsker. Tate fokuserer på praktiker-aspektet ved generering og deling av kunnskap, noe jeg er svært opptatt av. Jeg støtter meg også til tysk litteratur, da jeg både har studert og jobbet i Tyskland. Der er «museumspraktiker» et godt etablert begrep og brukes om en museumsutøver og særlig formidlere.
Engen påpeker i sin artikkel at det å berøre gjenstander i museene, for læring, persepsjon, estetisk opplevelse, begeistring og terapi, var noe som forsvant i demokratiseringen av museene. De siste tiårene har interessen økt for en sanselig tilnærming til gjenstandene, og Engen trekker frem Francesca Bacci og at skulpturer er skapt for berøring, så lenge kunstneren selv ikke angir det motsatte. Noen av skulpturene ble beskyttet med glassklokker i vandreutstillingen. Hva gjør glassklokkene og vitrinene med vår museumsopplevelse?
– Jeg skulle gjerne ha visst mer om hvordan skulpturene bak glass ble opplevd av publikum i en utstilling som frontet berøring av skulptur. Vi har dessverre ingen data på akkurat dette, noe som belyser viktigheten av at kunstmuseet definerer nyskapende praksiser som forskning fra dag én, slik at evalueringsformen og publikumsundersøkelsene utarbeides parallelt med prosjektet. Dataene viser at publikum uttrykte en annen begeistring, fikk en dypere forståelse av og emosjonell tilknytning til skulpturene, kunstneren og den kunstneriske prosessen, når de kunne berøre. Berøring er kanskje ikke like viktig for å forstå uttrykket og formen til de mindre skulpturene. Størrelsesmessig relaterer de seg i mindre grad til kroppen, de er mer figurative og snakker kanskje til publikum på et annet plan. Men den internasjonale forskningen som jeg viser til stadfester at alt mennesker ser vurderes opp imot hvordan det er å berøre det, også en vitrine: i et slikt perspektiv blir glasset et forstyrrende persepsjonselement. Derfor mener jeg det nøye må vurderes når det er helt nødvendig å beskytte med glass, og når ikke.
Museet fikk Ryghs tillatelse til at fem skulpturer kunne berøres og hadde en avtale om å pusse dem ved slitasje. Utstillingen benevnes også som «Touch-utstillingen» og det engelske ordet Touch er et av nøkkelordene til artikkelen. Hvilken betydning ønsker du at vi lesere skal sitte igjen med omkring ordet Touch, etter å ha lest artikkelen?
– Touch er det internasjonale begrepet som anvendes når det er snakk om berøring av, eller en sanselig tilnærming til, et kunstverk. Gjennom å anvende begrepet Touch i stedet for berøring ønsker jeg å knytte utstillingens viktigste nye grep, nemlig berøring av originalskulptur, til et internasjonalt fagfelt som er i vekst. Ikke minst fordi den internasjonale forskeren innen Touch og skulptur, Francesca Bacci, bidro inn i prosjektet. Jeg tenker denne problematikken også berører hvorvidt denne artikkelen hører hjemme i et norsk eller internasjonalt tidsskrift. Jeg presiserer i artikkelen at det er viktig for meg at denne forskningen skal få en virkning i den faglige diskursen i kunstmuseet. En faglig diskurs som er internasjonal. Dette berører også et annet spørsmål som jeg er veldig opptatt av – i hvilket format egner slike undersøkelser seg, både med tanke på kunnskapsgenerering- og deling? Er det akademiske artikkelformatet best egnet? I hvilken grad blir akademiske artikler lest og anvendt av praksisfeltet i det tverrfaglige kreative arbeidet i kunstmuseet?
På den museumspolitiske siden støtter Engens konklusjoner tanken om museet som en plattform for meningsskaping. I denne sammenhengen viste også vandreutstillingen hvor viktig det er med tilgjengelige lokaler og bygging av kulturhus, som står høyt rangert i flere politiske partier denne valghøsten. Flere vil styrke den kulturelle grunnmuren og få på plass det lokale kulturløftet. Denne vandreutstillingen krevde i utgangspunktet to avdelinger, en sanselig og en pedagogisk, i tillegg til et musikkelement, som for noen ble forstyrrende på grunn av plasseringsproblematikk og tekniske vansker. Hva er et godt kulturbygg for deg som museumsarbeider?
– I prinsippet mener jeg nok at vi kan skape gode publikumspraksiser- og opplevelser overalt. Og i artikkelen – selv om dette kanskje ikke kommer klart nok frem – retter jeg kritikken mot meg selv som kurator når det gjelder hva vi kan forvente av ulike visningssteder. Når Nasjonalmuseet lager vandreutstillinger må vi forholde oss til stedene og ikke skape konsepter som ikke er gjennomførbare på stedet de skal til. Det aller viktigste for meg er å gi så mange som mulig muligheten til å møte kunsten på sine premisser – der de er i livet og der de oppholder seg. Og som formidler ved Nasjonalmuseet har vi skapt praksiser for publikum i bittesmå rom, og har vi ikke et fysisk rom, må vi tenke annerledes og nytt. Når det er sagt: ved Nasjonalmuseet har vi naturligvis ressurser og fasiliteter som de færreste har, men dette kan ikke være et premiss for å skape gode kunstopplevelser. Jeg er nok mer opptatt av hvordan vi jobber: Jeg er opptatt av å bryte ned maktstrukturer og barrierer som fremdeles finnes i et kunstmuseum, både mellom publikum og den såkalte eksperten, mellom de ulike museumsdisiplinene og mellom kunstmuseet og fagfeltet utenfor.
Signalene i Museumsmeldingen peker mot en styrket forskningsaktivitet i museene. Engen forteller at to forskere fra UiO undersøkte utstillingen og berøringsgrepet, og samarbeidet med museet i utviklingen av publikumsundersøkelsene. Utstillingen fungerte slik som en case for forskning, og forskningsrammen ble definert som universitetsforskning. For museet førte dette på den positive siden med seg en høyere bevissthet i utviklingen av prosjektet, samtidig som museet ikke etablerte et sterkt nok eierskap til forskningsresultatet. Hva er dine visjoner for forskningssamarbeid mellom museene og UH-sektoren fremover?
– Her er nok min visjon, og jeg snakker nå på vegne av meg selv, at vi i høyere grad bør løsrive oss fra UH-sektoren. En styrking av forskningsaktivitet i museene er ikke for meg ensbetydende med en styrking av samarbeid mellom UH-sektoren og museene. Det er fint og viktig at det også eksisterer slike samarbeid, men det kan ikke være den eneste veien. Jeg tror vi i høyere grad må fokusere på en nytenking av kunnskap og forskning i museet: Hva er relevant kunnskap for museet og hva vil vi med forskningen?
I FoU-teamet for formidling ved Nasjonalmuseet, hvor jeg for tiden er koordinator, arbeider vi for å utvikle og implementere praksisrelaterte forskningsmetoder og undersøke nye delingsformer. Kunstmuseet har endret seg radikalt de siste ti–tjue årene: Vi skal være en arena for flerstemmighet, deltakelse og medborgerskap. En av de sterkeste voksende trendene, både her til lands og internasjonalt, er deltakelsesaktiviteter i utstillingsrommet, det jeg har valgt å kalle praktisk-estiske aktiviteter. Når vi skal undersøke slike praksiser vil kanskje en mer praksisbasert forskningsmetodikk være best egnet. Slik forskning kan også ha en fysisk og ikke-tekstuell form.
