Nesten en million skoleelever besøker museene hvert år – vel verdt en undersøkelse!
Brita Brenna og Anne-Therese de Ridder ved UiO Institutt for kulturstudier og orientalske språk, har på oppdrag fra Kulturdepartementet utarbeidet rapporten Museum og skole. Fra folkeopplysning til kulturell skolesekk. Rapporten gir et historisk og samtidig perspektiv på forholdet mellom museum og skole. På begynnelsen av 2000-tallet kom Den kulturelle skolesekken inn som en tredje aktør. Ut fra utvalget av ti kultur- og naturhistoriske museer og tre kunstmuseer av rundt 80 museer i Norge, peker rapporten på noen sentrale trekk og ikke generaliseringer i forholdet mellom museum, skole og DKS.
Rapporten stiller spørsmål ved hvordan museet defineres og avgrenses i forhold til skolen, og hvordan skolen innskrives i museet. Det viser seg dessverre at museene er mer opptatt av skolene, enn skolene er opptatt av dem. Mange museer ønsker å være relevante for skolen, både faglig kompetente, møte elevenes hverdag og mål i læreplanen. Skolene ser mer på museene som en opplevelse, enn en lærings- og sosialiseringsarena.
Funnene rundt Den kulturelle skolesekkens inntog er interessante. Den er en god plattform å nå skolene på, og bidrar også til at mange museer jobber mer målbevisst med formidlingsoppleggene. For andre blir DKS en for stor premissleverandør. Det baseres på ulike forventninger til samarbeidet med DKS, ustabilitet med tanke på at man ikke vet om man får inn produksjonen i DKS, eller at DKS faller på siden av museets typiske fagfelt. Undersøkelsen viser at visuell kunst- produksjoner kommer lettere gjennom enn kulturarvsproduksjoner. Ansatte ved natur- og kulturhistoriske museer etterlyser en større bevissthet rundt sammenhengen natur og kultur i DKS. Naturarv er viktig i forståelsen av eget miljø og egen natur.
Rapportens kildegrunnlag er et lite studert materiale. Mye av den tidlige litteraturen på feltet er skrevet av museumsfolk og ildsjeler blant lærere i skolen. Under et foredrag i Museumsforbundets landsmøte i 1967 hevdet direktøren for Tromsø Museum, Ørnulf Vorren, at den første offisielle museumssamlingen ble etablert som en skolesamling i Katedralskolen i Christiania i 1630. Direktøren ønsket å påpeke hvor lenge forholdet skole og museum hadde eksistert, og understreke at samlinger var et nødvendig og naturlig ledd i undervisning. Kombinasjonen «skole og museum» viser seg å være en tittel-gjenganger det siste århundret, og fagbladet Museumsnytt har også bidratt med flere publikasjoner i arbeidet.
Gjennomgangen forskerne har gjort viser at kritiske diskusjoner gjennom tidene har resultert i at museene endrer seg. Allerede i tiårene rundt første verdenskrig ble museene kritisert for «manglende henvendelse til omverdenen». Museumspraksisen ble endret, og museene gikk fra å være innadvendte, nedstøvete og disiplinerende institusjoner over til å bli museumspedagogiske læringsarenaer. Museenes rolle ble dermed utvidet fra å være vitenskapelige, til også å være sosiale institusjoner. Gjennom en lang tradisjon for kritikk av museene, er museene i dag endt opp som «et av samfunnets mest kompliserte institusjoner», som Ole Marius Hylland har formulert det i Norsk museumstidsskrift.
I vår mer og mer digitaliserte museumsverden er det fornøyelig å bli minnet på kjente problemstillinger i museene. Aslaug Blytt, Nasjonalgalleriets første museumslektor, som i 1953 var urolig for at veggtekster og merkelapper skulle forstyrre møtet mellom tilskueren og den originale gjenstanden. Mens Carsten Hopstock slo et slag for TV i slutten av 1960-årene, var Reidar Sevåg mer opptatt av når og hvordan man kunne la publikum få bruke og berøre gjenstandene.
Museumsforbundet har ved ulike høringer ytret ønske om å styrke kommende læreres bruk av museenes ressurser. I rapporten sporer vi den samme etterspørselen så tidlig som i slutten av 1930-årene. Der understreker R. Bull-Hansen i «Innstilling for komiteen ‘Skoler og museer‘» at museumsfag bør inn i lærerutdanningene. En «museumsansatt» opplyser også i et av rapportens intervjuer at det merkes at de praktisk-estetiske fagene har fått et lavere antall timer i læreplanen. For å finne relasjonene mellom skole og museum er ANT (aktør-nettverk teori) blitt benyttet som analyseverktøy, og intervjuene av de «museumsansatte» er en av hovedaktørene i rapporten.
Både rapportens historikk og funn fra samtiden viser at mye av dagens kritikk og diskusjoner, slett ikke er noe nytt. Vi oppfordrer til videre lesning, og håper tradisjonen for museumsdebatter holdes ved like!
Forsidefoto: Liv Ramskjær
