I årets siste nummer av Norsk museumstidsskrift kan vi lese Eli-Anita Øivand Schønings artikkel «Røtter, spor og samifisering – å se seg tilbake for å skape fremtid». Artikkelen analyserer utvalgte forsknings- og dokumentasjonsprosjekter ved Árran og Várdobáiki fra de siste ti årene og undersøker hva det vil si å ivareta kunnskap «før den går tapt», hvordan tillit kan være en forutsetning for produksjon av kunnskap og hvordan denne kunnskapsproduksjonen kan ses som uttrykk for samifisering. Alle forsknings- og dokumentasjonsprosjektene til Árran og Várdobáiki som Schøning har undersøkt har «tidsvitners fortellinger» som kildemessig fellesnevner. Schøning har utført feltarbeid ved Árran og Várdobáiki ved flere anledninger, hun har intervjuet ansatte og analysert prosjektsøknader og rapporter.
Schøning forteller at hennes stedstilknytning til Sáttiidvuopmi (Sandmark) har vært førende for hennes valg av forskningsfelt. Det har også bestemt hvilke kultursentre hun har valgt å samarbeide med, som her med Árran og Várdobáiki. Det stedbundne, røttene, vektlegges både som en forankring for egne forskningsvalg og er et analytisk verktøy i artikkelen.
Hvorfor er stedstilknytning så viktig i forskning på samisk kultur, historie og samfunnsliv, og kunne du gjort den samme forskningen uten din stedstilknytning?
For min del var det min tilknytning til Sør-Troms som gjorde meg nysgjerrig på nettopp dette forskningsfeltet. Jeg mener generelt at grunnleggende kunnskaper om lokalsamfunnet en skal gjøre forskning i er en forutsetning. Å ha en stedstilknytning kan være en viktig ressurs, men det er ikke nødvendig for å forske, slik jeg ser det. Jeg kunne gjort den samme forskningen uten stedstilknytningen, det tror jeg, men måtte kanskje brukt noe mer tid i starten av prosjektet på å opparbeide tillit i institusjonene og på å tilegne meg et kunnskapsgrunnlag om samisk kultur og historie i regionen.
Forskningsleder Oddmund Andersen ved Árran forteller i et intervju med Schøning om hvor begrenset det var med dokumentasjon om samisk kultur, historie og samfunn da Árran ble etablert i 1994. Både Árran og Várdobáiki (etablert i 2002) har ansvar for å ivareta og videreutvikle kunnskaper om samisk kultur, språk, historie og samfunnsliv. Forskningsmaterialet i denne artikkelen har en tidsramme på de siste ti årene.
Har du likevel noen indikasjoner på hvilke forskningsspørsmål som ble stilt da den «etnopolitiske oppvåkningen» du nevner startet opp i 1970-årene?
På 1970-tallet var en stor del av kunnskapene om samisk kultur og historie skapt av ikke-samer, noe samebevegelsen bidro til å øke oppmerksomhet rundt. Et eksempel er et foredrag av Alf Isak Keskitalo på Tromsø Museum i 1974. Foredraget banet vei for en debatt om at samer måtte ha en aktiv rolle i forskning på egen kultur. Det ble en gryende oppmerksomhet om hvordan og ikke minst hvem som kunne forske på minoritetskulturer. De første samiske museene ble etablert på denne tiden, med De Samiske Samlinger i Kárášjohka i 1972 som første samiske museum i Norsk Sápmi.
I artikkelen viser Schøning at forsknings- og dokumentasjonsprosjektene ved de to museene kan være et uttrykk for samifisering. Schøning viser blant annet til at et dokumentasjonsprosjekt som Várdobáikis «Dokumentasjon av markesamisk kvinnekultur» (Kvinneprosjektet) kan bidra til å nyansere og endre store fortellinger (grand narratives).
Hva ligger i begrepet samifisering slik du bruker det i artikkelen?
Eksempelet du nevner fra Kvinneprosjektet viser til at Várdobáiki i det prosjektet gjorde en observasjon knyttet til det å få barn utenfor ekteskap. Fellesfortellingen er at det for eksempel i våre besteforeldres generasjon var skambelagt å få barn utenfor ekteskapet, mens Várdobáikis undersøkelser i markesamiske bygder viste at det ikke var skambelagt der. På den måten kan Kvinneprosjektet bidra med et nytt perspektiv i felleshistorien. Várdobáiki og Árran tar gjennom slike lokale fortellinger «tilbake» egen historie. I artikkelen bruker jeg samifisering som en parallell til indigenization. Indigenization er et fremtidsrettet begrep som er mye brukt og debattert i forskningslitteratur. Begrepet involverer blant annet å innlemme urfolksperspektiver i institusjonens praksiser, og å «ta tilbake» urfolks egen historie.
Artikkelen beskriver også hvor ekstra krevende det er for institusjonene å rekruttere tidsvitner når tematikken enten omhandler stigmatisering, ekskludering eller usynliggjøring. Et av nøkkelordene for kunnskapsproduksjon i denne sammenhengen er tillit. Det er tilliten som avgjør hvilke historier tidsvitnene velger å fortelle, samtidig som institusjonene avgjør hvilke fortellinger som skal løftes frem. Denne vektleggingen av tillit forteller også om det menneskelige ansvaret museene har overfor de som forteller sine historier til dem.
Nå har du som tidligere urfolksstudent med deg en tverrfaglig fagtradisjon, synes du det mellommenneskelige ansvaret blir godt nok ivaretatt i institusjonene?
I arbeidet med artikkelen ble det klart for meg at Árran og Várdobáiki jobber mye med tillitsbygging i regionene der de har sitt virke. Helsetreffene for eldre samer som Várdobáiki arrangerer er et eksempel på det, Jasska/Trygg-prosjektet som Árran har arbeidet mye med er et annet eksempel der tillit står sentralt. Jeg har inntrykk av at begge institusjoner legger til grunn en metodologi i sine forsknings- og dokumentasjonsprosjekter som ivaretar det mellommenneskelige ansvaret.
Schøning utforsker hvordan Árran og Várdobáiki bruker fortiden som handlingsrom for å ivareta og utvikle kunnskap til nytte for nåtid og fremtid. Perspektivet på fortid og nåtid blir undersøkt og den kronologiske tankegangen utfordret.
Hva vil det si å bruke fortiden som handlingsrom, og hva har du funnet om de to institusjonene?
Árran og Várdobáiki har mange ulike tilnærminger og vinklinger i sine forsknings- og dokumentasjonsprosjekter. I artikkelen er jeg opptatt av hvordan de to museene bruker fortiden som handlingsrom eller ressurs for å skape nåtid og fremtid. Gjennom prosjektene som jeg har undersøkt, ser Árran og Várdobáiki på fortid som sammenvevd med nåtid. Institusjonene ivaretar fortellinger om blant annet tidligere generasjoners praksiser, og tilgjengeliggjør dem for befolkningen. Samer får mulighet til å bli kjent med egen fortid og kan nytte seg av kunnskapene på nye måter. Slik blir fortiden en styrke for fremtiden.
Forsidefoto: Stanley Dai via Unsplash
