Norsk museumstidsskrift slipper nå 02/2019, et fyldig nummer med fire artikler og en bokanmeldelse. Vi gleder oss til lesning om Huitfeldt-bindingens plass i norsk skihistorie, fordypning i et skipsportett, om museet som aldri ble til og bokanmeldelse av Ottar Grepstads Forfattarens skriftstader. I tillegg kan vi lese om det historiske parkanlegget på Gjøvik gård, og der har vi foretatt et lite dybdeintervju med forfatteren.
I artikkelen «’En nyttig Hage og smuk Lystpark’ – tre epoker med spor av europeisk hagekunst på Gjøvik gård» undersøker Heidi Froknestad parkanlegget til Gjøvik gård i perioden 1804–1956. Hun gir oss en 150 år lang «hagebiografi» fordelt på tre eiere basert på kart, fotografier, avisutklipp og brev, inntil gården ble testamentert til Gjøvik kommune. Gården og parkanleggets to første eiere hadde et sterkt nyttefokus rettet mot utnyttelse av vannkraft og matproduksjon, mens den tredje etter hvert trakk næringsvirksomheten ut av parken og den ble en ren prydpark. Men hva som er den «riktige» epoken å bevare i en park, synes Froknestad det er umulig å konkludere med.
Lesningen om lønnelysthus, rød saft på flasker, varmebed, sembrafuruer, pryddammer, fløyelsblomster og teppebed vekker nysgjerrigheten på hvem menneskene bak disse hagene i parkanlegget var.
Var de opptatt av fargekontraster, valører eller spisse og runde blader?
Augusta Mjøen, mor til giveren Alf Mjøen, beskriver hagens vakre prydparterre med slik entusiasme at det er absolutt mulig. Fotografier av hagen viser dessuten stor variasjon i planter og bladformer. Augusta beskriver i et brev hva som finnes i hvert blomsterbed av sommerblomster og stauder, hvor hun også hadde lagt ved et kart over hagen. Hun var da en godt voksen dame og skrev mye om bedene og hvor mye hun arbeidet i hagen. Blomsterbedene var nok Augustas hjertebarn. «Nå må du ikke arbeide så mye i haven, mor», skrev døtrene til henne. Det var ingen fast gartner på gården, men det var «en Mand at hjelpe mig i Haven som tog 1,50 pr Dag og kosten», forteller Augusta. Hun syntes folk var blitt så dyre på den tiden. Da sønnen Alf Mjøen overtok, ble det etterhvert to damer som arbeidet i hagen. Kokka Helga Østby hadde ansvar for kjøkkenhagen, og husbestyrer Helga Lunde prydhagen. Det er mange kilder fra Alf Mjøen og foreldrene, men lite fra de første eierne. Men uansett hadde hage og park stor betydning og status på 1800-tallet og alle eierne har nok vært opptatt av eiendommens hage og park. Heidi Froknestad har selv kjent på engasjement og tilknytning til hager og vokste opp med en mor som var anleggsgartner. Hun kunne se på en enkelt blomst og si: «Er det ikke fantastisk!»
Var hagen en utendørsscene?
Hagen har hatt tre eiere, og var i utgangspunktet en privat hage. Men i tiden rundt 1900, bodde det mange mennesker på gården. Da var deler av gårdens bygninger til leie og det bodde opptil 30–40 mennesker rundt tunet, og hagen er jo 30 mål. En periode var det også tennisbane for Gjøvik tennisklubb der. Så her er det mange svar: Hva var hagen laget som, og senere brukt som gjennom de forskjellige eierne. Men i dag er den i alle fall en kjempestor utescene i form av å være Gjøviks kanskje viktigste park!
Du nevner at det er fortellinger om fester som utspant seg i hageanlegget. Er det noen romanser og dueller å spore?
Froknestad har ikke kommet over noen dueller i kildematerialet, men romanser har det nok vært ja. Forfatteren er forsiktig med å utlevere andres liv fra privaten, men hun kan bekrefte at det er masse følelser og sterke kjærlighetshistorier knyttet til eiendommen. Blant andre var Augusta Mjøen hemmelig forlovet med Bjørnstjerne Bjørnson. Foreldrene syntes ikke noe om dette, selv om de var i slekt. Augustas oldebarn har skrevet romanen Augusta og Bjørnstjerne om dette forholdet. Forlovelsen ble brutt, men senere da de var gift på hver sin kant og Bjørnson var tilbake i Norge og flyttet til Aulestad, var han ofte på Gjøvik og holdt politiske taler. Da var han alltid innom og hilste på Augusta og barna. Da Augustas ektemann, Niels Hansen, kom hjem etter Bjørnsons visitter, åpnet han alle vinduene for å lufte ut etter dette «venstrekrapylet», fortelles det. Om det var politikken, eller om det var noe annet han siktet til, er ikke godt å vite. Augusta og Bjørnson holdt kontakten hele livet, og det er svært sannsynlig at hun satt og leste brevene fra ham ute i hagen. Hennes sønn Alf Mjøen publiserte Augustas erindringer om Bjørnson, og Francis Bull skriver i etterordet at Augusta ble observert sittende hensunket i sin egen minneverden, mens de ventet på dødsbudskapet fra Paris.
Gården hadde også et duehus en periode, var det en avholdt hobby på gården?
Det å holde duer var i en periode vanlig og det finnes også et maleri av duehuset. Froknestad har ikke funnet spor av brevduer som aktivitet i kildene, men hun vet at den kjente presten Ole Hannibal Hoff på Toten, der hun selv vokste opp, holdt duer for å plukke og fjerne floghavren, som var et stort problem på Toten. Dette forteller han om selv i kallsboken fra 1733, så man kan undre seg om dette også kunne ha vært en hensikt med dueholdet på Gjøvik gård?
Hvor har det blitt av amtsgartneren i dag?
Amtsgartneren ble til fylkesgartner, og i dag er den stillingen borte hos Fylkesmannen i Innlandet. Men Froknestads mor var assistent hos fylkesgartneren i Oppland, og da Froknestad startet å jobbe som landskapsarkitekt for tretti år siden, eksisterte stillingen fortsatt. Amtsgartneren og senere herredsgartnerne, har betydd veldig mye for hagebruk i Froknestads område, og nok også i resten av Norge, legger hun til.
Var det ikke ganske vågalt, av den gangen ordfører Alf Mjøen i Gjøvik, å invitere kong Oscar II over i parkanlegget midt i den norske motstanden mot unionen i 1904?
Jo, Froknestad synes det i grunnen var ganske spenstig. Kongen var visstnok egentlig invitert da jernbanen åpnet i 1902, men da ble han syk. Hun har hørt at besøket i 1904 skulle bli kong Oscars siste offisielle besøk i Norge i det hele tatt.
Hvilke vekster ville din nyttehage bestått av, og hvordan ville din «paradistilværelse på jord» i form av en hage sett ut?
Froknestad har vokst opp med produksjon av alt mulig av grønnsaker, bær og frukt, som ble solgt på torget på Gjøvik. Og poteter, så klart, kommer hun spontant på. Hun dyrket grønnsaker som 4H oppgave som barn. Ellers er hun glad i roser og stauder. Sommerblomster til å ta inn, som f.eks. kornblomster og ringblomster, legger hun også til. Utsyn og siktlinjer mot landskapet utenfor hagen og inndeling av forskjellige «rom» i hagen, er viktig for Froknestad. Hun ser på hagen som et levende maleri med forgrunn, mellomgrunn og bakgrunn, der farger avløser hverandre, og struktur og høyder på vegetasjonen skaper variasjon gjennom året.
Du gir et sympatisk innblikk i generalkrigskommisær Alf Mjøens tanker om Gjøvik gård som kultursenter. Han viser et personlig forhold til anlegget, ved å hilse på trærne og lytte til fuglene og «naturfossene». Forskning viser at trær snakker sammen og varsler hverandre om farer. Det sies også at å beskjære trær er som å kutte av en kroppsdel. Hvor synes du som landskapsarkitekt balansegangen ved «å planlegge naturen» bør gå i dag, sett i et parkanleggs perspektiv i Norge?
Som landskapsarkitekt er det viktig å jobbe med naturen. Beskjæring av trær kan være et nyttig tiltak for å få et livskraftig tre eller forynge en busk ved behov, men man må vite hvordan treet vokser, og Froknestad har lært mye av arboristene. De har en utrolig god kunnskap om hvordan trær vokser og reparerer seg, og spiller på lag med det. Som arkitekt vektlegger Froknestad vegetasjon, landskap og romfølelse, komponerer etter det og bruker naturens voksekraft som utgangspunkt. Hun ser også tilbake på de historiske hagene og hvordan de spiller på mørkt/lyst og hagens atmosfære. Hvordan vil hun at den som oppholder seg i hagen skal føle seg? En hage kan forandres hele tiden og er alltid i utvikling. Froknestad synes vår tid fokuserer for mye på at omgivelsene våre betraktes som statiske. Med det tenker hun på at man får midler til å anlegge noe nytt, men sjelden midler til å skjøtte det. Samspillet mellom et levende anlegg og den som driver det, gir et resultat som er veldig synlig. Det vi gjør, eller ikke gjør, får konsekvenser, naturen lever og vil utvikle seg. Ugresset kommer, grener brekker i vinden, planter dør eller vokser. Det som er ute, forandrer seg hele tiden. Dette burde i større grad ses på som en ressurs, etter Froknestads mening. Og det skiller parker og hager fra bygninger og gjenstander, som gir et mer statisk miljø.
Fantasien blomstrer etter en samtale med Froknestad, som kan fortelle oss så mye mer, og det er ingen tvil om at disse hagene, i denne parken, med alle menneskene ville blitt en tykk bok.
