Intervju med artikkelforfatterne Marianne A. Olsen og Ulrike Spring om “En vanskelig forfatter? Å få Cora Sandel hjem til Tromsø” i siste utgave av Norsk museumstidsskrift.

 

 

 

 

 

 

Siste nummer av Norsk museumstidsskrift har temaet «hjem», etter redaksjonens ønske om å stimulere til museumsrelatert forskningsdialog gjennom et tema mange har et forhold til. Tanken var at hjem-begrepet var relevant for både små og større museer i landet, og få måneder etter invitasjonen til temanummeret gikk ut, var begrepet, som følge av pandemien, på kort tid blitt viktigere for de aller fleste av oss. Mange museer måtte stenge dørene og være digitalt tilgjengelig for publikum istedenfor.  

#sarasspor 
Perspektivet Museum i Tromsø har i mange år arbeidet med å løfte frem forfatteren Cora Sandel/Sara Fabricius, som i ungdomsårene bodde i museets hovedlokale i Storgata 95. Det har tidligere blitt vist en liten utstilling om forfatteren, og det har vært DKS-opplegg og byvandringer. Men nå går ikke Cora Sandel stille i dørene i museet lenger. Utstillingen Maledrømmer åpnet nylig i museets første etasje og markerer at det er 140 år siden forfatteren og kunstmaleren Sara Fabricius ble født. Den viser noen lånte verk, men de fleste forvaltes av Perspektivet Museum for Tromsø kommune, etter en testamentarisk gave fra Sara Fabricius’ sønn, Erik Jönsson. Gjennom #sarasspor har museet gitt innblikk i museets arbeid frem mot utstillingen, og på Digitalt Museum deles både billedkunst og kulturhistoriske gjenstander fra samlingen, som ble overtatt i 2017. Men vinklinger og grep holdt museet hemmelig frem til utstillingen åpnet 1. desember. Nå arbeider museet videre med andre og tredje etasje, som vil resultere i et Cora Sandels hus til våren.  

I dette temanummeret kan vi blant annet lese artikkelen «En vanskelig forfatter? Å få Cora Sandel hjem til Tromsø», skrevet av Marianne A. Olsen og Ulrike Spring. Den gir oss en gjennomgang av avisene fra Cora Sandels død i 1974 til 2006, da hun fikk en gate oppkalt etter seg i Tromsø. Artikkelforfatterne følger medienes diskurs omkring det å synliggjøre forfatteren Cora Sandel i bybildet og skrive henne inn i Tromsøs offisielle identitet. Dette tok tid, og forfatterne fremlegger fire forklarende fortellinger. Det viser seg at det var andre fortellinger som var viktigere enn Cora Sandels, og dessuten synliggjøres kvinner i liten grad i det offentlige rommet i Tromsø, for eksempel gjennom monumenter eller veinavn. I tillegg hadde hennes litterære figurer kritiske syn på byen i nord, noe som ble blandet med hennes biografi og at hun ikke var ekte tromsøværing siden hun var født i sør og reiste senere fra Tromsø, pluss hennes embetsmanns-bakgrunn. Cora Sandel var også en privat person av natur. Her sitter man som leser igjen med tanken om at anerkjennelse og berømmelse ute i verden betyr lite for en patriot. Diskursen forsterker tanker om kjønnsnormer, sosial praksis, sant og usant, mannens hegemoni, det å passe inn og hva mange betaler for å realisere seg selv.  

Museumsforbundet drikker Teams-kaffe med Marianne A. Olsen (M:), direktør Perspektivet Museum og Ulrike Spring (U:), førsteamanuensis i nyere europeisk historie, UiO.
Hvorfor skrev dere to denne artikkelen sammen? 
M: Jeg har lenge ønsket å kombinere utenfra og innenfra blikk i forskningsarbeidet. Vi som står midt inni museene har en god del spørsmål som vokser frem gjennom den praksisen vi driver. Jeg er redd for å bli for nærsynt og har et behov for å nærme meg spørsmålene gjennom en kombinasjon mellom utenfra- og innenfra blikk. Ulrike og jeg hadde Museologisk Salong sammen for en del år tilbake. Da hun senere ledet forskningsprosjektet «TRAUM – Transforming Author Museums» arrangerte vi en debattkveld om vanskelige forfattere (med blant andre Hamsunsenteret), der Cora Sandel var en av flere forfattere vi trakk frem. Jeg visste derfor at Ulrike både hadde den faglige bakgrunnen som trengtes, og at hun var fin å samarbeide med. Skriveprosessen har fungert som et ping-pong-spill. Vi foreslo viktige temaer, forsket på disse, skrev frem og tilbake og jobbet i prosess sammen. Jeg har liten tro på det å lukke meg inne i kontoret for å finne opp det eksepsjonelle nye. Kreativitet og nye tanker kommer gjerne i en kombinasjon mellom praksis, teoretiske studier og samarbeid med andre.  

U: Det er berikende og inspirerende i flere aspekter. Forskning og kunnskap generelt blir til i dialog; når det gjelder forfattermuseer i dialog med historie, litteratur, utstillinger og kollegaer. Samskriving er et naturlig resultat av dette.   

Dere har brukt den mediale diskursen som utgangspunkt for denne artikkelen. Der avisenes uenigheter har spekulert i Cora Sandels kjønn, tilbaketrukne personlighet, og at hennes produksjon oppfattes som kritikk av Tromsø. Mot slutten nevner dere at nyere offentliggjorte brev viser at den mediale virkeligheten omkring Fabricius’ negativitet til nordnorsk liv er for ensidig. Var det vanskelig å holde det mediale fokuset i arbeidet med artikkelen? Var det en moralsk dragning mot å rette opp det bildet avisene formet? 
U: Det er viktig å fremheve at det ikke handlet om moral, eller å vurdere avisene fra et moraliserende standpunkt. Vi kan ikke kritisere avisene for at de ikke visste om de nylig offentliggjorte brevene. Vi var i starten ute etter å forstå hvorfor mange mener at Tromsø ikke ville anerkjenne Cora Sandel. Hva skjedde med Cora Sandel etter hennes død? Ble hun virkelig helt glemt? Vi valgte aviser som hovedkilde fordi vi ønsket å vite mer om de ulike forsøkene på å synliggjøre henne i det offentlige rommet. Et slikt valg har naturligvis svakheter, og hadde vi benyttet oral history eller flere arkiver ville vi trolig fått mer nyanserte svar. Vi mener likevel at diskusjonene som fremstilles i avisene er en god kilde til å finne ut om synligheten av Cora Sandel i Tromsø. Aviser både skaper det offentlige rommet og er del av det. Leserbrevene i avisene viser også at det er alle typer mennesker som engasjerte seg i dette. Det er også tydelig at folk i Tromsø var klar over at hun var en stor forfatter. Hennes litteratur ble brukt i teateroppsetninger, som ble sendt på turné i Nord-Norge, og hun ble lest mye i radio. Det er helt klart at hennes berømmelse var kjent i Tromsø, og det ble ikke sådd tvil om at hun var en dårlig forfatter, eller at hun var oppskrytt. 

Det er viktig å skille forfatter/kunstner og produkt. Hvor viktig eller feil er det i tilfellet Cora Sandel, sett i lys av den selvbiografiske resepsjonen av hennes forfatterskap som kommer frem i avisene? 
U: Jeg vil ikke si det er feil å blande biografi og verk. Det forklarer noe av populariteten til litteraturmuseene, og at vi som besøkende og lesere ikke bare er interessert i den litterære verden, men også i mennesket bak. Men jeg kunne ønske vi kunne få mer av denne diskusjonen i forfatterhjemmuseene, både leserne og museene kunne reflektere mer over dette. Er det alltid etisk forsvarlig å stille ut et menneskes private liv? Litteraturen er offentlig, men hører det daglige livet til i det offentlige rommet? Noen forfattere som Selma Lagerlöf ønsket at hjemmet deres skulle bli et museum, men hvordan omgås vi dette spørsmålet med forfattere som ikke ønsker det? Dette er en grense som det er viktig å diskutere. Da jeg var kurator ved Wien Museum og ansvarlig for komponisthjemmene, var det noen som ville låne Brahms underbukser, som tilhørte samlingen vår. Hva slags intensjon har man, hva lærer man av det? Jeg skulle ønske slike spørsmål ble mer synlige i museer. Samtidig har det skjedd en del endring i de siste årene og flere museer og særlig forfattersentre reflekterer aktivt over forholdet mellom litteratur og biografi og hvilken rolle biografisk kunnskap kan ha i dag. 

Kan noe av den kritiske holdningen som kommer frem skyldes at Sandels forfatterskap vekker en sosial samvittighet? 
M: Det er et godt spørsmål, og det er mulig du er inne på noe viktig. Tromsø har jo ønsket å bli fremstilt som Nordens Paris, med det lette og det glade. Noe av det Cora Sandel skriver om er direkte ubehagelig. Hun trekker frem utenforskap, og byen hun skriver om har ikke bare vært enkel å bo i for alle.  

 Hvorfor tror dere Sara Fabricius valgte å bruke et kvinnelig pseudonym, hva signerte hun maleriene med og hvor ble det av Sara Jönsson? 
M: Jeg kan ikke svare på hvorfor hun ikke benyttet et mannsnavn, men dette med pseudonym er viktig i arbeidet med Cora Sandel/Sara Fabricius. Etter min oppfatning valgte hun ikke et forfatterpseudonym for å synes, men for å være anonym. Hun ville være Sara som privatperson, mens Cora Sandel kunne skrive bøkene. Men da hun slo gjennom ville alle vite hvem denne Cora Sandel var, og det ble hun mektig forarget på. Vi må huske at da hun ga ut sin første novelle under pseudonymet Cora Sandel så var hun 42 år, med et langt liv fra før. I brevene ser vi at de som sto henne nær fortsatte å bruke navnet Sara, mens de som ikke var like nære, brukte Cora. Da hun bodde i Storgt. 95 i ungdommen, publiserte hun tre dyrefortellinger og brukte forfatterpseudonymene Helga Andersen og Sven Bro. På denne tiden var det ikke forfatter hun ønsket å bli, men kunstmaler. Hun dro to ganger for å gå på Harriet Backers malerskole i Kristiania og deretter 15 år til Paris, Bretagne og Firenze. Her drev hun i hovedsak med maling, men syntes ikke helt at hun fikk det til. De fleste bildene er derfor ikke signert. På de som er signert har hun skrevet S.F. eller S.F. Jönsson. Jönsson-navnet har hun forøvrig mens hun er gift med den svenske skulptøren Anders Jönsson fra 1913 til 1927.   

Den private Sara Fabricius er blitt vektlagt i argumentasjonen og dere forteller at hun etter hvert levde svært tilbaketrukket. Dere skriver også at musealiseringen av henne er en etisk utfordring. Kan dere utdype det?
M: En rekke personmuseer går langt inn i en persons privatliv. Sara Fabricius levde etter hvert svært tilbaketrukket og ytret seg svært sjelden i det offentlige rom. Det ville derfor vært helt feil å gå langt inn i hennes privatliv. Vi har derfor lagt hovedvekten på materiale hun selv valgte å dele med offentligheten, som en brevsamling som hun leverte til Tromsø bibliotek og byarkiv, og etter hennes ønske ble åpnet for allmenheten for noen år siden. Ellers har hovedspørsmålet for oss vært om hun har noe å fortelle oss i dag. Vi kan jo ikke lage en utstilling fordi museet tilfeldigvis er lokalisert i hennes hjem fra ungdomsårene og at vi har en stor samling. Vi mener at det er viktig at hun har noe å fortelle oss i dag, og de ansatte har derfor lest og lest. Litteraturen er selvsagt satt i en annen tid, men mye av det hun skriver om er relevant også i dag, som dyrevern, frihet-ufrihet, ensomhet og utenforskap. Problemet med Cora Sandel er jo også at Cora-Sara-Alberte har sklidd over i hverandre og blitt til en person. Det er ikke vår oppgave å nøre opp under dette.          

Dere lurer i artikkelen på hva hun ville sagt om utstillingen i museet, hva tror dere hun ville sagt om denne mediale analysens funn?
U: Jeg tror hun ville vært fornøyd med at hun ikke var mer synlig, men sammenblandingen av Sara Fabricius og Cora Sandel ville nok vært et problem. Hun hadde nok ikke ventet å finne en biff oppkalt etter seg i SAS-hotellet, selv om det er tradisjon for å gi mat kjente navn.  

M: Selv om hun røykte masse, var hun veldig opptatt av sunnhet, så jeg vet ikke helt om biff akkurat var det hun hadde forventet …  

 Ulrike og Marianne er enige om at svaret bare må bli spekulasjoner.      

Som dere indikerer i tittelen, en vanskelig forfatter, hvor viktig er det å revitalisere historien?
M: Polartradisjonen står sterkt her i ishavsbyen Tromsø. Vi har 27 statuer av navngitte personer, og alle er av menn. Flere av dem som er løftet frem i det offentlige rom er fangstmenn, som har skutt eller fanget isbjørn på Svalbard. Da Cora Sandel var ung, skrev hun en historie om isbjørnungene som sto i kasser på kaia og skulle sendes til zoologiske hager nedover i Europa. Dette syntes hun var helt galt, og var en sak som opptok henne hele livet. Jeg syns dette er en sak som kan illustrere at det er på tide å revitalisere og refortolke sporene i byen. Men jeg tror at man i dag kan gjøre det på andre måter enn på sokkel. Jeg må legge til at det var en stor aha-opplevelse for oss å se at oppslutningen var så stor i diskusjonene rundt kulturhuset, Cora Sandelstuen og Alberte-monumentet. Navnet hennes har også blitt foreslått på veier, hus og kvartaler, men det har alltid vært noen sterke meningsbærere som har ment at noe annet var viktigere.  

 Ulrike oppsummerer spørsmålene: Hvilken rolle skal forfattermuseene/-hjemmene/-sentrene spille? Hvordan utstille folks liv? Hvem skal vi synliggjøre, og hvorfor? Hvorfor er noen ikke synliggjort, og er det viktig å synliggjøre? Er det viktig med flere statuer og gatenavn, eller er det tilstrekkelig at forfatterens litteratur leses? Både Marianne og Ulrike har troen på gatenavn. De konkluderer med at navn er identitet, og når navnene leses, vekkes nysgjerrigheten på hvem disse personene var. Det som er gjort av synliggjøring blir fort usynlig for oss, vi ser det ikke lenger, og dette gjelder ikke bare Tromsø. Marianne legger til at det i dag lages gatekunst med utgangspunkt i dyktige kvinner med tilknytning til byen, siden det ikke finnes noen statuer. Museumsforbundet takker Marianne og Ulrike for en kunnskapsrik fredagskaffe, og, ja, hvordan synliggjøre på andre måter enn vi er vant til?     

Les artikkelen «En vanskelig forfatter? Å få Cora Sandel hjem til Tromsø» her.

Her kan du lese mer om prosjektet «TRAUM», og her finner du mer om Malerdrømmer.