Samfunnskritisk analyse AS har utarbeidet rapporten Scenarioer for framtidens kultursektor, på oppdrag fra Kulturrådet og i tett dialog med kultursektoren. Analysen har lagt et felles grunnlag for strategiske diskusjoner om sentrale drivkrefter vi kan forvente oss i kultursektoren de nærmeste 15 årene, og Kulturrådet ønsker at de fire scenarioene Lykkeland, Stjernekamp, Vestavind og Himmelblå blir tatt i bruk.
Samfunnsmessige drivkrefter blir drøftet. Norsk økonomi og sosiokulturell drivkraft har en forventet høy relevans i sektoren fremover og legges til grunn for de fire scenarioene. I tillegg drøftes politikk og lovreguleringer, demografi, teknologisk utvikling og klima og miljø. Kultursektoren i Norge blir i rapporten definert ut fra dens samfunnsmessige verdi, kulturelle uttrykk og de økonomiske verdiene den skaper. Den kjennetegnes ved en blandingsøkonomi, basert på frivillighet, publikumsinntekter i form av blant annet salg og inntekter og offentlige tilskudd. I dag begrunnes den offentlige kulturpolitikken ut fra at kulturen er et fellesgode og at markedet alene ikke er tilstrekkelig finansiering for å oppnå ønsket bredde av kunst- og kulturtilbud i Norge. Slik vil den altså ikke nødvendigvis bli begrunnet i fremtiden.
Mer fritid eller redusert verdiskaping
Scenarioene spiller på god økonomisk vekst eller en relativt svak økonomisk utvikling. Der økonomien er god og tilpasset nye globale markedsmuligheter, får vi en sterkere sentralisering, til tross for digitalisering. Befolkningen søker seg mot aktiviteter, virksomheter og næringer med høy lønnsevne og ressursene blir effektivt utnyttet. Det er høy konkurranse om publikums tid og oppmerksomhet. Med en svakere økonomi får vi lavere lønnsevne, næringslivet blir mer spredt og færre krav til formell utdanning. Det blir et lavere skattegrunnlag, som forsterker prioriteringsutfordringene i offentlig sektor. Det er mindre å tjene på mye arbeid, og publikum får mer fritid.
Hva skjer hvis alle får like muligheter til å utfolde seg kunstnerisk?
Aksept for kollektive løsninger innebærer blant annet et innskrenket handlingsrom og deling av ressurser. Når preferansene stadig blir mer ulike og innskrenkingen øker og gevinstene reduseres, blir oppslutningen om kollektive løsninger lavere. Staten tar mindre ansvar for inntektssikring og befolkningen må selv ta stilling til egne veivalg, muligheter og risikovurderinger. I de scenarioene med høy? aksept for kollektive løsninger er det en god oppslutning om finansiering av kollektive goder, sikring av sosial utjevning og bevaring av velferdsstaten. I scenarioet Himmelblå er lojaliteten så stor at det har blitt innført borgerlønn. Det fører til at kritikerne, som i de andre scenarioene er fraværende, stiller spørsmål ved kvaliteten på norsk kunst og kulturproduksjon. Hvorfor reiser ikke kritikerne kvalitetsspørsmålet i de andre scenarioene?
Mindre museer nedlegges i Lykkeland
I Lykkeland, der alt er høyt av både økonomi og kollektiv oppslutning, er kulturinstitusjonene viktige for folk flest. Selv om publikum har lite fritid er de nysgjerrige og søker kultur for inspirasjon, læring og adspredelse. Folk bor i eller rundt de største byene. Det er en sterk statlig kulturforvaltning med forventninger om tilgjengelighet, representativitet og relevans. Norge er best i verden til å ta vare på kulturarven, men på grunn av lave besøkstall og rekrutteringsutfordringer er mange mindre museer og lokale kulturhus nedlagt. Kunstnerisk og kulturell virksomhet har blitt en byaktivitet.
Munchmuseet skifter eier i Stjernekamp
I Stjernekamp, der økonomien er høy men oppslutningen om kollektive løsninger er lav, kjemper kulturinstitusjonene om publikums oppmerksomhet. De er mest interessert i populærkultur og kulturkonsumet skjer mye gjennom internasjonale plattformer. Kulturtilbudet er kommersielt og tilgjengelig fra alle verdenshjørner. Det er helt naturlig at Munchmuseet nå eies av et kinesisk kulturkonsern. Kulturpublikummet kjøper seg kulturell status for å underbygge sin egen identitet og posisjon i samfunnet. Mens enkelte museer øker billettprisene og likevel holder seg attraktive for publikum, opplever de regionale museene en negativ effekt av lite besøk og knapt med ressurser for en styrket fysisk og virtuell presentasjon. Flere er skilt ut fra de store museene og drives av frivillige. Et kjent klyngetun på Vestlandet forvandles til et historisk hotell, der resepsjonen er en digital animasjon av livet på klyngetunet på 1600-tallet. Internasjonale aktører eier kulturplattformene og har stor definisjonsmakt.
Laksemilliardæren deler kunstsamlingen med publikum en gang i året i Vestavind
I Vestavind, der både økonomi og kollektiv oppslutning er lav, er kulturinstitusjonene kreative i jakten på inntekter og publikum. Turismen bidrar med gode ringvirkninger for mange. Men næringsgrunnlaget er svakt i mange deler av landet, det gjøres lite for fellesskapet og velferdsgodene og oljefondet tappes. Flertallet bor i byene og kulturforbruket er jevnt over lavt i form av fysiske og betalte kulturarrangementer. Kultur er ikke noe man kan ta seg råd til, den bør enten koste lite eller bli drevet av frivillige, og kulturuttrykkene som skapes i Norge oppleves som lite relevante. De med høy inntekt betaler for eget kulturbruk. Private investorer har fått stor betydning, og mange liker å se seg selv som tidligere tiders mesener. Bak en begrunnelse om å senke inngangsbarrierene til gode opplevelser, ligger det en kommersiell interesse og en påfølgende positiv oppmerksomhet i offentligheten. Velgjørere og private kunstsamlere viser stor interesse for å låne ut samlingene. Barn og unge nedprioriteres og Den kulturelle skolesekken nedbygges.
Tempoet er påtagelig lavere i Norge enn ellers i Europa i Himmelblå. Foto: Jessica Pamp via Unsplash.
«Nyt Norge» med borgerlønn i Himmelblå
I Himmelblå, der økonomien er lav og den kollektive oppslutningen er høy, er alle institusjonene arenaer for ulike typer kulturelle aktiviteter, men med store regionale forskjeller. Enkelte steder er institusjonene viktige arenaer for fremvisninger og samskapning, mens de i andre regioner spiller en mer begrenset rolle. Hverken det offentlige eller publikum har betalingsvilje, og det er uansett mer viktig å uttrykke seg selv gjennom kunstuttrykk, enn å være publikum. Kulturtilbudet beskrives som bredt, folkelig og lokalt forankret. Takket være borgerlønnsreformen lever folk det gode liv i distriktene og tilflytningen til byene bremset umiddelbart. Støtte til kulturproduksjon er redusert til et minimum og kulturpolitikken handler om å sikre institusjonenes infrastruktur. Noen kunstnere nyter internasjonal suksess og bor i utlandet med høyere inntekter fra internasjonale markeder enn fra Norge.
Se filmen av rapportlanseringen her:
*Illustrasjonene er ikke Kulturrådets, men inspirert av scenarioene presentert i rapporten.
