Museet har utviklet seg fra å være et historisk oppslagsverk, til å bli en opplevelsesarena med fokus på kunnskap om enkelthendelser heller enn kronologiske samlinger, skriver Jorunn Veiteberg i sin rapport Å samla kunst. Rapporten tar for seg samlingsutviklingen ved norske kunstmuseum på 2000-tallet, og er skrevet på bestilling fra Kulturdepartementet som ønsket en kartlegging av perioden 2000–2016.
«Noen ganger fikk du det du ønsket deg, noen ganger fikk du bare noe av det!»
Mange museer beklager at kulturrådets innkjøpskomité ble lagt ned. Innkjøpskomitéen skulle supplere de store institusjonenes innkjøp, og sikre ivaretakelse av kunst som falt utenfor samlingenes faglige interesseområde. Formålet med ordningen var å sikre kunstnernes inntekter. I arbeidet med innkjøpsordningen, besøkte Kulturrådets innkjøpsfond utstillinger i hele landet, og kjøpte norsk samtidskunst som museene selv ikke ville vurdert å kjøpe. En rekke unge kunstnere i etableringsfasen av sine karrierer fikk muligheten til å vise sin kunst, og ordningen fungerte som et mellomledd mellom kunstnere og museer. Etter varierende tilbakemeldinger fra museene, og dyre administreringskostnader, ble ordningen besluttet nedlagt. Flere direktører følte at de ble tildelt kunst de ikke ønsket seg, og at informasjonen som fulgte med verkene var mangelfull. Konservator ved Sørlandets Kunstmuseum, Else-Brit Kroneberg beskriver tildelingen av kunst som tilfeldig: «Noen ganger fikk du det du ønsket deg, noen ganger fikk du bare noe av det, og noe du ikke hadde ønsket deg!»
I ettertid har det vist seg at flere museer er fornøyde med kunsten de fikk tildelt gjennom ordningen. Cathrine Hovdahl Vik, tidligere ansvarlig for samlingsforvaltningen ved Trondheim Kunstmuseum, er én av de som oppfordrer til en ny debatt rundt den gamle ordningen. De siste årene innkjøpsordningen fungerte, fikk mange museer tildelt flere gode verk, som har styrket museenes samlinger. En innkjøpsordning vil kunne bidra til at flere museer får fornyet sine samlinger, samtidig som det i større grad kan satses på nyetablerte kunstnere. Frithjov Urdal, samlingssekretær ved Sogn og Fjordane Kunstmuseum, mener likevel at en innkjøpsordning ville fungere bedre dersom museene kunne søke midler til å kjøpe konkrete kunstverk som de fattet interesse for. Dette vil gi frihet til å kunne kjøpe mer internasjonal kunst, noe museene også etterspør. Samtidig ville innkjøpene være bedre tilpasset hvert enkelt museums samlinger. Et annet alternativ kan være å øke museenes årlige innkjøpsbudsjett, slik at det blir et større fokus på innkjøp av kunst. De høye prisene i kombinasjon med mangel på midler, svekker museenes frihet til å utvikle sine samlinger.
De glokale kunstmuseene
I en tid der museene skal speile både det internasjonale, det nasjonale og det lokale, gjør mangelen på innkjøpsmidler det utfordrende å få til en god balanse og tilstrekkelig dokumentasjon. Dagens regionale kunstmuseer beskrives som glokale. Deres historiske samlinger preges av lokale verdier og identitet, samtidig som sektoren i større grad enn tidligere blir preget av en internasjonal tilnærming til kunst og kultur. Norske kunstmuseer befinner seg i en mellomfase mellom fortidens praksis og fremtidens forventinger om fornyelse. Det er krevende å balansere museenes ønske om en aktuell og internasjonal profil, og samtidig ivareta den lokale betydningen. Mange museer har et regionalt ansvar forankret i sine vedtekter, noe som påvirker museenes prioriteringer og profil. Flere museer ønsker å ha en betydning eller funksjon for eget nærmiljø. En internasjonalisering av norske kunstmuseum kan bidra positivt til å fornye og aktualisere musene, men det skal ikke utkonkurrere rollen museene har i lokale sammenhenger.
Samtidig som museene ønsker å utvikle en mer internasjonal profil, er det også viktig å fremme flere aspekter ved den norske kulturarven. Urfolk og minoriteters kunsthistorie spiller en viktig rolle for å kunne skildre Norge som et flerkulturelt land. Etter at sametinget i 1993 fikk overført ansvaret for formidlingen av samisk kunst og kultur, ble mye av den samiske kunsten isolert fra resten av Norge. I løpet av 2000-tallet har det utviklet seg en større bevissthet rundt samenes rolle i norsk kunsthistorie, og flere inkluderer samisk kunst i sine samlinger. Alle norske museer har et ansvar for å bringe samisk kunst ut til publikum. Det er fortsatt 1300 kunstverk som ligger til oppbevaring i Samisk Kunstmagasin i Karasjok, i påvente av et nytt samisk kunstmuseum.
De norske kunstmuseene med regionalt hovedmandat ønsker et internasjonalt referanseverk, men de færreste har råd til å kjøpe utenlandsk kunst. I møte med transnasjonal kunst, utgjør den norske kunsten en kontekst som strekker seg utover landets grenser. Veiteberg ønsker mer diskusjon rundt den nasjonale og internasjonale balansen i norske kunstmuseer. Hun etterlyser en mer fruktbar friksjon mellom det spesifikke og det generelle, men understreker at det trolig alltid vil eksistere spenninger mellom å bevare lokal relevans og å posisjonere seg internasjonalt.
Dårlig økonomi svekker museenes samlingsutvikling
Veiteberg beskriver en innkjøpskrise i de offentlige museene, der mangelen på ressurser gjør det vanskelig å fange opp og vurdere sentrale temaer i samtidskunsten på en tilstrekkelig måte. Museene er i en situasjon der de hele tiden må vurdere å gjøre avgrensinger på hva slags samtidskunst som skal erverves. Museenes innkjøp speiler deres målsettinger, og representerer deres samlingsprofil. Oppsøkende virksomhet gjennom interaksjon og observasjon er vesentlig for å kunne skaffe seg et overblikk over hva slags kunstverk museene har behov for. Mangelen på ressurser til å gjøre grundig oppsøkende arbeid begrenser museenes innkjøpsmuligheter. Det oppfattes som krevende for museene å ivareta både nasjonale og internasjonale interesser, og prioriteringene ved innkjøp av samtidskunst kan lett mangle sammenheng og struktur. Veiteberg mener det kan være nødvendig med øremerkede midler til innkjøp og oppbevaring av kunst. En slik ordning vil kunne gi museene muligheter til å oppsøke og kjøpe kunst som samsvarer bedre med museenes målsettinger, og tette hull i samlingene. Øremerkede midler øker museene muligheter til å arbeide strategisk for å nå frem til dagens sammensatte museumspublikum.
Uten midler er det krevende å legge til rette for nye innkjøp –spesielt når vurderingene av hva som skal kjøpes krever grundige vurderinger. Det er svært få norske kunstmuseer som har midler til å gjøre større innkjøp i utlandet. I Norge sitter private aktører på større kunstverdier enn de offentlige museumssamlingene. Kunstmuseene har derfor etablert et tett samarbeid med flere av de private samlerne, for å få muligheter til å sikre seg utstillinger av viktige kunstverker. I rapporten diskuterer Veiteberg hvordan de private samlernes rolle kan svekke museenes posisjon. De private kjøperne har ikke samme krav til demokratisk kontroll som de offentlige museene. Dette betyr at den privat kjøpte kunsten ikke er kjøpt ut fra museenes visjoner og vedtekter, men heller ut fra en privat aktørs egeninteresser. I følge Veiteberg kan dette påvirke balansen og kjønnsfordelingen ved museene. I tillegg blir gaver ofte gitt etter visse vilkår. Det betyr at museene må bruke både ressurser og kapasitet for å forvalte samlinger de ikke eier. En slik ressursbruk vil gå på bekostning av egne samlinger. Økte midler øremerkede til innkjøp- og oppsøkende virksomhet kan bidra til en større helhet i norske kunstmuseer, og en tydeligere ivaretakelse av museenes samfunnsrolle.
Forsidefoto: Raychan via Unsplash
