Etter at vårt debattinnlegg om ekspertutvalgets forslag om å overføre de aller fleste museene til fylkeskommunene sammen med utviklingsmidlene til museum og arkiv samt midler til nasjonale kulturbygg sto på trykk i Aftenposten, har jeg brukt en søndag ettermiddag og kveld til å lese hele rapporten fra ekspertutvalget. Det får meg til å lure veldig på hvilket kunnskapsgrunnlag de omfattende forslagene bygger på. For Kultur og kulturminnevern ser det først og fremst ut til å være budsjettproposisjoner som er kilden. Det er ingen spor av at ekspertutvalget har lest Museumsmeldingen, som kunne gitt dem kunnskap om museumslandskapet og utviklingen i det første tiåret etter museumsreformen. Da ville de kanskje også ha fanget opp at mange museer arbeider langt ut over det lokale og regionale.
Samme kveld leste jeg også den KS-bestilte rapporten Regionalisering av kulturpolitikken. Det bør flere av dere som er opptatt av dette spørsmålet også gjøre! Ekspertutvalget har helt klart lest den, for hovedretning og ideer er hentet derfra. Heller ikke i denne rapporten, som NIBR og Proba har utformet, er det noen spor av at de har lest museumsmeldingen. Deres litteraturliste viser imidlertid at de har lest Kulturutredningen 2014 (Enger-utvalget), sett på SSBs kulturstatistikk og lest “NOU 2000:22 Om oppgavefordeling mellom stat, region og kommune”. Det desidert tyngste kunnskapsgrunnlaget for rapporten, om en skal dømme etter mengden av og hvor referansene er hentet, er svenske kulturproposisjoner og analyser fra Sveriges Riksdag om Samverkansmodellen.
Den svenske modellen anbefales sterkt, til tross for at de har fått med seg at ordningen ikke har gitt noen styrket økonomi til kultur og museumsfeltet, og ikke noen betydelig effekt av «samverkan» mer enn før. De kan heller ikke bevise det motsatte… I sekretariatet i museumsforbundet leser vi også rapportene fra Sverige med stor interesse om dagen. Vi undrer oss over hvordan ekspertutvalg og KS-rapportskrivere kan komme til de resultatene de kommer til. Et gjennomgående funn i evalueringene av den svenske modellen er at staten har økt sin kontroll. Statlig kulturpolitikk ligger til grunn for godkjenning av de regionale kulturplaner og i oppfølging av rapportering. Evalueringer viser at forskjellene mellom kulturtilbud i regionene fremdeles er store, modellen har ikke ført til noen utjevning. Modellen har heller ikke bidratt til å styrke inkludering av nye brukergrupper.
Kunnskapen om kulturpolitikk i Norge og Sverige, og hvilke strukturelle ulikheter som finnes i museumssektoren og finansiering av denne i disse nabolandene, ser ut til å ha vært fraværende i ekspertutvalget og i NOBR/Proba. Det er både underlig og svært skremmende at et så tynt analysegrunnlag skal legges til grunn for forslag om så omfattende endringer i norsk kultur- og museumspolitikk.
De meldinger Museumsforbundet har fanget tidligere om hvordan dette fungerer i nabolandet viser at det ikke nødvendigvis er stor begeistring blant våre museumskolleger. Det tas til orde for at man har misforstått hvordan modellen er, og hvor sterk statlig styring modellen innebærer. Det ser imidlertid ut til å ha gått eksperter og KS-utredere hus forbi, men det passer vel heller ikke inn i bildet man ønsker å skape.
Denne våren er jeg så heldig å sitte i juryen for Årets museum i Sverige. Store deler av sist helg gikk med til å lese motiveringer for å bli utvalgt, regnskap og årsberetninger for kandidatene. Det gir også mye ettertanke til det som foregår her nå. Det blir garantert også et tema når jeg møter svenske museumskolleger i Stockholm i morgen!
Jeg har fått mange kommentarer fra museumsdirektører over hele landet som styrker vår understreking av at den nasjonale viljen og evnen til å styrke museumsfeltet og ha en tydelig retning på utvikling har vært avgjørende for de respektive museenes utvikling de siste 15 årene. Dersom forslaget til ekspertutvalget går gjennom i sin helhet, betyr det også at museene mister en felles utviklingsaktør og muligheten til samarbeid med kolleger over hele landet om prosjekter som kan videreutvikle dem. Med utflytting av utviklingsmidler til museum og arkiv til de nye regionene mister man muligheten til å se landskapet med et overordnet blikk slik at man kan satse på viktige felles områder. Man mister også muligheten til å koble sammen museer på tvers av landsdeler, og som på bakgrunn av geografi ikke naturlig er de nærmeste samarbeidspartnerne. Slike møteplasser et viktige for utvikling og fornyelse! Det blir ikke så enkelt å få til den dagen regionene selv skal ta ansvar og fordele og Kulturrådet er (nesten helt) rasert – eller kanskje en kan si eliminert.
Kulturdepartementet arbeider for fullt med den nye kulturmeldingen, og som del av den skal museene vurderes. Det gjenstår å se hva som kommer ut av det, men det hviler et tungt ansvar på kulturminister Trine Skei Grande og hennes fagfolk i dette arbeidet.
