Det er spennende tider i kulturpolitikken for tiden. I løpet av våren har det kommet mange utredninger, stortingsmeldinger og strategier som berører museums- og kulturfeltet, og mer er på trappene. Tanken på alt som skal finleses og menes noe om kan gjøre noen og hver svimmel. Det er med andre ord ikke bare krystallsyken som gjør ferie for MuseumsLiv helt nødvendig nå!
I juni leverte regjeringens samarbeidsråd for reiseliv og kulturnæring sin sluttrapport, uken før nærings- og likestillings- og kulturministrene lanserte sin felles reiselivsstrategi på DogA 13. juni. Et av de anbefalte tiltakene samarbeidsrådet har vært opptatt av og foreslått styrket, er offentlig privat samarbeid (OPS). Som eksempel har offentlig private selskapers drift av museer i Østerrike og Portugal vært trukket frem, både av samarbeidsrådet og Camilla Tepfers i InFuture-rapporten som ble levert Kulturdepartementet i fjor.
Jeg har ikke klart å få noe godt grep om hva dette egentlig består i, før jeg nylig var i Lisboa på en konferanse og fikk delta i en workshop i kulturdepartementet og fikk spurt om deres erfaringer. OPS-samarbeidet viste seg å være knyttet til den fargerike (Disney)borgen i Sintra, som ble drevet av et nokså offentlig eid offentlig-privat selskap som håndterte god drift, også i forhold til antikvariske retningslinjer. Ulempen var at det var blitt mye dyrere for publikum å komme inn.
De siste ukene har imidlertid mediene her hjemme livlig diskutert andre aspekter ved OPS-samarbeid knyttet til samarbeidsavtalen mellom Nasjonalmuseet og Fredriksen-familien. Det skjer ikke hver måned at et museumsrelatert spørsmål diskuteres i ukesvis med engasjement, og etter hvert ganske mange ulike aktører. Debatt er bra, selv om det er mange uavklarte spørsmål knyttet til detaljer og innhold i avtalen.
Et av temaene som har vært belyst tangerer spørsmålet om hvem som bidrar med ressurser til utviklingen av samlinger og hva som vises i museene. Det er et tema som ble grundig belyst av Jorunn Veiteberg i rapporten Å Samla kunst. Samlingsutvikling ved norske kunstmuseum på 2000-talet. Veiteberg påpeker at det er en innkjøpskrise i norske kunstmuseer, og at private aktører stadig får større innflytelse på innholdet i museenes samlinger på bekostning av museumsansattes faglike kompetanse. Sparebankstiftelsens samarbeid med museene om utvalg og innkjøp av verk museene ikke har råd til å kjøpe på egenhånd, trekkes frem som en mer gunstig modell, enn donasjoner og deponier fra investorer som har samlet kunst. Veiteberg reiser med dette spørsmålet om hvem som skal ta de kvalifiserte vurderingene av hva som skal samles på, og peker hen på museenes faglige integritet.
Ett av de temaene som hyppig har vært trukket frem i ulike medieoppslag om Nasjonalmuseet-Fredriksen-avtalen er nettopp knyttet til spørsmålet om museet har den faglige friheten i dette samarbeidet som ICOMs museumsetiske regelverk sier at museet skal ha når de inngår avtaler om økonomiske bidrag. I § 1.10 Forretningsmessige retningslinjer står det blant annet: «Uavhengig av inntektskilde, skal museet beholde kontrollen over integritet og innhold i sine programmer, utstillinger og aktiviteter. Inntektsbringende aktiviteter skal ikke svekke institusjonens standarder eller bringe den i vanry overfor publikum.» Det er bra at så mange medier viser god forståelse for at museene må ha sin faglige frihet, og ha «hånden på rattet» slik det har vært understreket. Det er bare avtalens detaljerte innhold, og erfaringene med avtalen i praksis over tid, som kan gi de endelige svarene på om dette overholdes og er i samsvar med god museumsetikk.
Det er langt fra noe nytt at private givere har bidratt til å bygge museenes samlinger, enten det gjelder kunst eller andre objekter, men det er en forskjell på gave, deponi, lån og OPS. Sparebankstiftelsen DnBs mangeårige samarbeid med blant annet Nasjonalmuseet og Haugar er gode eksempler på styrking av museenes mulighet til å vise publikum kunst de ellers ikke ville kunne ha tilgang til i landet. Bergesenstiftelsens samarbeid med Munchmuseet om digitalisering som har gjort eMunch-prosjektet mulig, er et annet eksempel. Det er ikke noe galt i å utvikle samarbeid med eksterne aktører og ulike former for OPS, men vi ser at det gjeldende museumsetiske regelverket blir utfordret av nye former for samarbeid og finansiering. Mange som arbeider i museene har gjort seg sine erfaringer med givere eller sponsorer som stiller tydelige betingelser knyttet til gaven, eller vil styre innhold i utstillinger på ulikt vis. Jeg har selv vært med å levere tilbake gaver som var tatt imot med klausuler det var for kostbart, eller umulig, å oppfylle over tid. Mange av disse var ivrig mottatt for lang tid tilbake, fordi noen mente den gjenstanden var så viktig at man aksepterte alle betingelsene, kanskje uten å tenke på langsiktige konsekvenser – og kanskje uten å tenke på etiske konsekvenser eller hva dette egentlig ville koste museet av ressurser.
Samarbeid av den typen som Nasjonalmuseet og Fredriksen-familien har inngått innebærer utvikling av en samling og utlån som gir mulighet til å vise kunst som museet ellers ikke ville kunne vise publikum. På den ene siden er det flott og en gave til fellesskapet, på den andre siden reiser det noen spørsmål knyttet til museets rolle i arbeidet med å bygge en samling de ikke har eierskap i, men foreløpig en begrenset låneavtale for. Blir det etisk riktig at offentlige museer bidrar til å bygge kunstnerskap og markedsverdi for private samlinger? I Dagsavisens leder «Nasjonal balansekunst» reises det spørsmål om balansen mellom partene og vertens bruk av ressurser, kompetanse og markedsmakt styrker museets kjernedrift. Klassekampen påpeker 2.7. at det er Fredriksen-familien som vil dra nytte av en mulig verdiøkning i samlingen.
Dette understreker at det er utfordringer og etiske spørsmål det er behov for å diskutere i det norske museumslandskapet, og det er vi i gang med. Norsk ICOM og Museumsforbundet har nettopp startet opp et arbeid som skal se på behovet for utdypende etiske retningslinjer, og sponsing, gaver og nye samarbeidsformer er blant temaene som skal diskuteres og foreslås retningslinjer for.
I diskusjonene av offentlig-privat samarbeid må man også ha fokus på hva museene reelt sett sitter igjen med av added value i form av økonomi og handlingsrom, og diskutere rammer for økonomiske bidrag opp mot hva man forplikter seg til å gi av gjenytelser i form av arbeid med og oppfølging av samlingen. Dette vil gjelde både for lengre deponier, mer kortsiktige låneavtaler/OPS-samarbeid eller gaver. Tidligere kunstmuseumsdirektør Knut Ljøgodt har ved flere anledninger påpekt at en kunstners gave til kunstmuseenes samlinger har en rekke følgekostnader knyttet til arbeidet med oppfølgingen av samlingen som registrering, digitalisering, konservering og magasinering. Han koblet ofte dette til at man ikke fikk gaveforsterkning til denne typen gaver, men det synliggjør uansett at det er et sett av oppgaver som krever ressurser i et samarbeid – og som krever innsats og ressurser fra museet. Vi får håpe at dette dekkes godt av avtalen mellom Nasjonalmuseet og Fredriksen-familien. Hvis ikke kan det kanskje bidra til å flytte noen av ressursene bort fra ivaretagelse av egen samling, og da representerer det ikke nødvendigvis så stor styrking av museets virksomhet. Diskusjonene som nå pågår for fullt i alle kanaler understreker i alle fall at det er behov for å tenke seg grundig om når slike avtaler skal formuleres, og kanskje må museene bli bedre forhandlere for å sikre seg at både etikken og økonomien er sikret på tilstrekkelig vis. Forhåpentligvis bidrar de også til at aktuelle samarbeidspartnere for museene blir klar over at museene gjennom sine medlemskap i ICOM og Norges museumsforbund er forpliktet til å følge museumsetiske retningslinjer, i tillegg til en rekke UNESCO-konvensjoner Norge har ratifisert, og norske lover.
God museumssommer!
