Lørdag 16. juni var det gjenåpning av hovedbygningen på Ringve Musikkmuseum i Trondheim. Etter nær tre år med restaurering har hovedbygningen gjenoppstått som en lystgård fra 1880-årene. Der skal gullalderen i norsk musikkhistorie formidles på nye måter til publikum i alle aldre. Turistgruppene fra Hurtigruten tok tilbudet i bruk allerede i åpningshelgen.
Åpningen ble en folkefest med nyskrevet fanfare, bløtkake og lange køer for kake og omvisning med musikalske opplevelser. For meg vakte den også minnene fra branndagen 3. august 2015. Det ble en travel dag også i Museumsforbundet med stor pågang fra pressen med ulike spørsmål om brann og sikring av museene.
Brann i museumsbygninger er det største mareritt en museumsdirektør kan oppleve. Både fordi det ofte rammer en kulturhistorisk viktig og verneverdig bygning, skader uerstattelige samlinger og kan ramme besøkende dersom brannen oppstår i åpningstiden. Brannen på Ringve viste hvor viktig det er å ha god brannsikring og oppdaterte beredskaps- og evakueringsplaner i tillegg til god dialog med brannvesenet. Vanntåkeanlegget var også svært viktig for å begrense skadene og gjorde det mulig å redde verdifulle instrumenter.
Erfaringene fra brannen i St. Jørgen Kirke, på Lepramuseet/Bymuseet i Bergen, i 2013 understreker også at god brannsikring, effektive detektorer ute og inne, direktevarsling til brannvesenet kombinert med sprinkleranlegg var viktige suksessfaktorer for å forsinke utviklingen av brann og begrense skadene. Som i Trondheim var det vindstille. Uten dette elementet av flaks kunne det lett gått mye verre begge steder. Brannvesenets innsats var i tillegg en svært viktig faktor for å redde museumsbygg og museumsgjenstander. På Ringve samarbeidet brannfolkene med museets egne ansatte for å redde ut kulturhistorisk viktige og ofte uerstattelige museumsgjenstander etter etablerte planer. At dette fungerte som det skulle bidro til at de fleste museumsgjenstandene ble reddet fra total ødeleggelse.
Sikringsnivået i mange museer, og kompetansen på sikring har økt jevnt over mange år, men det er fortsatt mange uløste sikringsoppgaver i museene. Med mer enn 5000 antikvariske bygg er det en krevende oppgave både praktisk og økonomisk å sikre alt av bygg og samlinger like godt. Museene må prioritere de viktigste bygg og museumsgjenstander først, og legge mer langsiktige planer for andre deler av samlingene. Noen tiltak er imidlertid enkle og koster ikke så mye. Å holde det ryddig rundt antikvariske bygg slik at det ikke er brennbare materialer som kan brukes til ildspåsettelse er et rimelig tiltak. Sprinkler- eller vanntåkeanlegg og varslingssystemer er langt mer kostbare og krever både kompetanse på sikring og kapital til installasjon.
Kulturrådet deler årlig ut 10 millioner kroner til sikringstiltak i museene. Disse går til konkrete fysiske tiltak for å hindre brann, tyveri, naturskade, ran og hærverk og til utarbeidelse av sikringsplaner. Et bredt sammensatt sikringsutvalg vurderer tiltakene og bidrar til at det blir god kvalitet i arbeidet med sikring i museene.
Dette er en av de oppgavene #ekspertutvalget ønsker å flytte over til de nye regionene. Det er ikke noen god idé! For å ta riktige valg og gi råd til søkerne kreves det en spesialkompetanse man ikke vil kunne opprette og opprettholde i hver region. I tillegg vil behovene for innsats og midler til tiltak variere geografisk over tid, og det er ofte behov for større beløp til enkeltprosjekter. Å pulverisere kraften i midlene vil gjøre større enkelttiltak vanskelig.
Kjære @Trinesg, Monica Mæland, @SV_Karin og alle dere andre som skal mene noe om dette på politiske nivåer; Sørg for at sikring bevares på #nasjonalt nivå!
