I uke åtte og ni har MuseumsLiv vært på jurytur med juryen for Årets museum i Norge og deltatt i juryering av Årets museum i Sverige. Det har vært hyggelige og interessante opplevelser med mange gode samtaler og diskusjoner. Det har også gitt godt grunnlag til refleksjon over museenes samfunnsrolle og hvordan det formidles i skriftlige dokumenter og verbale presentasjoner av de enkelte museene.
Effekten av disse refleksjonene ble ikke mindre av at Ingrid Brekke i artikkelen «Hvem eier arven etter Solidaritet?», Aftenposten 22. februar, skrev om den polske regjeringens «feiring» og 30-årsmarkering av den tidligere fagorganisasjonen Solidaritets seier over diktaturet i Polen, med å redusere statsstøtten til det Europeiske Solidaritets-senteret i Gdansk (ECS) med 40 prosent. Begrunnelsen var at senteret er for politisk «underforstått: for liberalt». Dersom senteret ansatte en regjeringsvennlig visedirektør, kunne Kulturministeren meddele at de ville få deler av støtten tilbake.
Det er ikke første gang regjeringen i Polen griper inn i museenes faglige arbeid og formidling. Under museumsmøtet i Mosjøen i april 2018, fortalte dr. Jan Szkudliński om politisk press på det nye verdenskrigsmuseet i samme by. For noen år tilbake forsøkte også den polske ambassadøren i Oslo å legge seg opp i tekstene på Hjemmefrontmuseet, noen husker kanskje det fra #dax18.
Samtidig dukket det opp bekymrede meldinger i Facebookfeeden knyttet til POLIN-museet for de polske jødene i Warszawa. Direktøren, professor Dariusz Stola, proklamerte i en solidarisk uttalelse på museets nettside at han meldte seg på i konkurransen om visedirektørjobben for den kommende perioden. Mats Tangenstuen, Jødisk museum i Oslo, har i kjølvannet av dette startet underskriftskampanje til støtte for Stola og for å motvirke polske myndigheters ønske om å ta kontroll over historien.
Det vi har opplevd av forsøk på styring av museene i Norge blir bare blåbær i forhold til det museumskolleger i Polen har opplevd de siste årene. Likevel er det viktig å kjempe for museenes rett til uavhengighet og til å velge de historiene de vil formidle ut fra faglige kunnskaper. Dette handler om armlengdes avstand fra bevilgende myndigheter og sponsorer, men også om museenes samfunnsrolle – og at museene kontinuerlig vurderer hva den skal være og fyller den på en aktiv og aktuell måte.
I Kulturens kraft understrekes det at det er behov for å lovfeste armlengdes avstand i en revisjon av kulturloven, og kulturminister Trine Skei Grande har også understreket dette. Siste ukes lesing av flere svenske museers årsmeldinger og planer viser at de aktivt har tatt i bruk den nokså ferske svenske museumsloven fra 2017 i sin understreking av museenes uavhengighet og rett til å sette agenda. Det er interessant, og gir perspektiver å ta med inn i et kommende arbeid med en norsk museumslov.
Det er mye å tenke på og sjekke ut fremover, men en ting står fast: behovet for stadfesting av armlengdes avstand er nødvendig.
Ja til mer aktiv samfunnsrolle og nei til kortere armer!
