I dag sprakk saken om nedleggelse av Kulturdepartementets ordning for «statlig forsikring av gjenstander som lånes fra utlandet til utstillinger i Norge» på NRKs morgennyheter. Fra mai 2021 tar Regjeringen sikte på å fjerne dagens garantiordning. Den skal erstattes med en «tilskuddsordning slik at museene selv kan inngå ordinære forsikringsavtaler i markedet». I tillegg til at denne ordningen avsluttes er det blitt kjent at også UDs ordning om statsgaranti for lån fra Norge til utlandet vil legges ned om tre år. Begge disse ordningene har vært viktige: både for at norske museer har kunnet vise viktige internasjonale kunst- og kulturgjenstander i Norge og for at de samme museene har kunnet låne ut gjenstander til utlandet.
Så langt har det ikke vært noen utbetalinger knyttet til noen av statsgarantiene som er gitt. Staten har med andre ord ikke hatt behov for å stille som selvassurandør, og slik sett har ordningene vært ganske rimelig. Et viktig premiss for å gi garanti er svært høyt fokus på sikringen av lokalene som brukes til utstillingene og alle ledd i transport og håndtering. Minimering av risiko er kjernen i de krav som stilles, og i de anbefalinger om tiltak som eventuelt må iverksettes, for at statlig garanti skal kunne gis. I dette arbeidet spiller de høykompetente medlemmene av sikringsutvalget en helt avgjørende rolle.
Arbeidet med søknadene om statsgaranti har også hatt en svært god effekt på sikringsarbeidet i museene fordi det er en god øvelse i sikkerhetstenkning, særlig for de mindre museene. Selv om mange av de store kunstinstitusjonene er de som hyppigst bruker mulighetene som ligger i disse ordningene, har også mindre museer fått anledning til å vise flotte utstillinger gjennom innlånsordningen. Ett eksempel er visningen av den arkeologiske kulturskatten på Bryggens Museum i utstillingen «Legender i gull» fra Bulgaria i 2017.
Skroting av ordningene vil kunne gå ut over fremtidige muligheter både til å låne inn kunst, og til å låne ut kunst til institusjoner som kan sikre innlån av sentrale verk til utstillinger i Norge. Dette har blant annet Munchmuseet hatt god nytte av de senere årene.
Museumsforbundet frykter at en skroting av ordningen vil svekke det videre sikringsarbeidet i museene. Den eksisterende ordningen har gitt god effekt på dette arbeidet. Vi ser ikke hvordan en løsning med tilskudd til ordinære forsikringer i markedet vil kunne gi den samme effekten. Vi lurer også på hvor kostbart det vil bli når all forsikring skal skje gjennom tilskudd til kjøp av kommersiell forsikring. Hvor skal man finne de midlene som trengs til enhver tid, og hvordan vet vi hva behovene for tilskudd vil bli? Skal de tas av kulturbudsjettet og dagens tilskudd til museene? I så fall vil dette kunne svekke museene som kulturinstitusjoner og deres bidrag til demokrati og dannelse. Det er vel styrking av museer og kultur som bør være regjeringens primære mål her, ikke å styrke forsikringsnæringen? Det er mange spørsmål som bør utredes i denne sammenheng knyttet til kunst- og kulturgjenstanders særlige egenskaper og behov når de skal forsikres.
Den norske ordningen med statsgaranti for innlån og utlån er svært god, men liknende ordninger finnes også i land norske museer låner fra og til. Det er snakk om et tillitsbasert system basert på like eller liknende ordninger og kontroll, og det er ikke sikkert kommersiell forsikring vil bli akseptert av andre land som er involvert i lån.
Museumsforbundet mener regjeringen må utrede dette nærmere, og vurdere de ulike konsekvensene før man tar beslutninger om en skroting av ordningen. I dag vet vi lite om hva regjeringen og Kulturdepartementet har tenkt og vurdert så langt, og det gir grunn til bekymring.