Vel hjemme fra Det nasjonale museumsmøtet om «Kulturarvsmaskiner» i Mosjøen lå siste Prosa i postkassen min. Det hadde forside og tema Polen: “I konflikt med seg selv”, som er direkte relevant for innleggene om “Public memory and democracy in Europe” og “Political pressure on museums – The Gdansk, Poland case” på den store felles seminardagen.
Historien om det nye Andre verdenskrigsmuseet i Gdansk, og det brå byttet av direktør sist vår, er kjent for mange fra bred dekning i norske medier, blant annet i Klassekampen og Museumsnytt, men den personlige fortellingen til Jan Szkudliński, som har arbeidet der, rørte mange av deltagerne. Det som forgår i Polen nå er bekymringsfullt og det har også kastet skygger til Norge. Det er ikke så lenge siden en polsk ambassadør forsøkte å styre fremstillingen av krigshistorien på Hjemmefrontmuseet i Oslo og det ble en sak i #dax18. Der frontet både @Trinesg og @MuseumsLiv museets faglige uavhengighet og ytringsfrihet, og det uakseptable i et slikt forsøk på å styre innhold.
@HovdenakkS setter i sin Prosa-artikkel “I konflikt med seg selv” fokus på den fryktede utviklingen i retning av de nyautoritære blant polske journalister og kritikere. Mange medier er satt på svarteliste og de store TV- og radiokanalene er under statlig kontroll, og etter 2015 er ledelsen i disse stasjonene erstattet med regimetro personer. Slike utskiftninger rammer også de polske museene, noe flere norske museumsledere har erfart de siste årene. Flere har opplevd at museumsdirektører de har hatt EØS-samarbeid med plutselig har blitt erstattet – ofte uten noen god forklaring. Den har kanskje kommet etter hvert når de føler seg trygge på den norske partneren sin.
Sindre Hovdenakk skriver at et nøkkelbegrep for å forstå utviklingen i Polen er “nasjonal identitet”. Han har blant annet intervjuet sosiologen Ludwika Wlodek, som underviser ved universitetet i Warzawa, som sier at “Dagens regjering vil skape et bilde av Polen som et offer. Slik vil myndighetene endre kriteriene for nasjonal identitet. Alt skal brytes ned til et spørsmål om nasjon, ikke individer. Narrativet er at Polen er det rene Europa – som står mot det oppløste Europa i resten av EU.” Dette gjør at hun opplever at det stadig blir vanskeligere å omgås mennesker som mener noe annet enn deg selv.
Den “sanne læren” om Polens historie forvaltes av “Instituttet for nasjonalt minne” som har en bevilgning på mer enn 900 millioner kroner i året og er leverandør av forklaringsrammer og heltehistorier. Lovverket rammer det som kan karakteriseres som anti-polsk, blant annet omtale av polsk krigshistorie og holocaust – slik Hjemmefrontmuseet fikk erfare for noen år siden. Den andre artikkelen «Den triste periferien», av Przemyslaw Witowski, trekker likhetene tilbake til utviklingen i Europa tidlig på 1930-tallet. Disse tiltakene for å fremme patriotisme og styrking av den nasjonale identiteten, som “Instituttet for nasjonalt minne” står for, gir seg utslag i at skolens læreplan i historie på barne- og ungdomsskolen i praksis bare dekker Polens historie. Men også “universiteter, lokale myndigheter og biblioteker deltar i å bygge dette nye synet på Polen, et syn som er antisosialistisk og antiliberalt”. Et av konfliktpunktene i Gdansk er at den opprinnelige ambisjonen med utstillingen i det nye museet var å vise hele Europas krigshistorie, ikke bare den polske – slik regjeringen har ønske om. På denne måten ønsker de å “rense” fortellingen for ubehagelige episoder og historier i egen historie.
I dragsuget etter disse prosessene i Polen er det mange museumsfolk som har mistet jobbene sine, eller som er redd for at de skal miste dem. Om en drøy uke er det duket for presentasjon av kandidatene til årets prisutdeling for European Museum of the Year Award (EMYA) i Warszawa. Hovedarenaen denne gang er POLIN, museet for historien til de polske jødene, som ble EMYA i 2016. Det blir interessant å se museet, men ikke minst å møte polske og europeiske museumsfolk for å ta pulsen på hvordan museenes ytringsfrihet tår seg i 2018. Så langt har POLIN ikke vært rammet av store forsøk på styring fra statlig hold, trolig takket være den måten de er finansiert på.….
De norske debattene vi har hatt om nasjonale, eller norske, verdier blir bare blåbær mot det vi ser konturene av i Polen, men det er ingen selvfølge. Norske museer er heldigvis rimelig godt forankret i grunnlovens § 100 og i prinsippet om armlengdes avstand, selv om vi kan se konturene av noen flere forsøk på politisk styring enn vi kanskje så for noen år siden. Det er viktig å holde fanen høyt for museene som sentrale arenaer for utøvelse av #ytringsfrihet og #demokrati, og for at de skal gis rom for det også fremover!
