MuseumsLiv flagget forskning som et viktig arbeidsområde for Museumsforbundet da hun ble intervjuet for stillingen som generalsekretær våren 2013. Det daværende styret støttet dette. Senere støttet de også helhjertet arbeidet med å etablere Norsk museumstidsskrift som en vitenskapelig kanal for museumsforskning. Vi kunne feire 10-årsjubileum rett før jul.
Det har vært humper i vegen for å bedre forskningen, og det har ikke alltid gått like fort, men noen seire og gjennomslag har det likevel blitt gjennom årene. Interessen for dette i KUF-komiteen på Stortinget økte gledelig nok de siste årene av forrige stortingsperiode. Bevisstheten om betydningen av forskningsarbeid i museene har økt, og antallet ansatte med doktorgrad likeså. Museene har lykkes godt med å få Offentlig sektor ph.d-er.
Samarbeidet med UH-sektoren landet over har også utviklet seg mye i denne perioden og øker stadig. Museumsforbundet er partner og styremedlem i NorMus, den nordiske forskerskolen for museer og kulturminnevern. Der sitter også en representant fra fagseksjonen vår for forskning. Flere andre aktører i UH-sektoren inviterer oss med inn i prosjekter som kompetansepart. Det er fint og viser at vi oppfattes som en relevant samarbeidspartner.
Det lugger imidlertid fortsatt litt på flere områder. Likeverdig tilgang til forskningslitteratur er ett av dem. I Museumsmeldingen som ble lagt frem i 2021 ble tilgang omtalt som et mål. Fem år etter er vi fortsatt ikke i mål med dette selv om det er gjentatt og gjentatt i innspill til statsbudsjettene, i budsjetthøringer i Stortinget – blant annet. Denne våren har sekretariatet i Museumsforbundet gjort en undersøkelse av museenes tilgang til litteratur for å forsøke å finne ut hvor mange som har tilgang på permanent, eller tidsbestemt basis – eller ikke har i det hele tatt. Erfaringer fra arbeidet i Norsk museumstidsskrift viser at fagfeller tipser artikkelforfattere om artikler som er viktige for at de skal forbedre artikkelen, men at forfatteren ikke har tilgang. Mangel på tilgang svekker mulighetene til å levere forskning på like fot med universitetene. Denne kommentaren fra undersøkelsen adresserer dette:
«Mange ansatte i [navn på museum] opplever stor frustrasjon daglig over mangel på forskningslitteratur. Det har direkte konsekvenser for publisering, f.eks. har fagfellevurderte artikler blitt trukket eller utsatt fordi mangel på litteratur har forsinket prosessen. Vi har hatt ph.d.-stipendiater som har opplevd å stå på bar bakke etter avsluttet doktorgrad og ikke kommet videre i sin pågående forskning. Mange bruker unødvendig mye tid på å skaffe litteratur, mange har ikke råd til å skaffe litteratur og forskningen svekkes. Denne situasjonen er alvorlig og det skapes et A- og B-lag i Norge mellom forskere med og uten tilgang.»
Undersøkelsen viser at hele 92,8 % av de 69 institusjonene som har svart på undersøkelsen har tilgang på bibliotek. De fleste, 64,6 % eller 42 respondenter av totalt 65 svar, har tilgang til et «hånd- eller bruksbibliotek», mens bare 26,2 % (17 respondenter) har tilgang til et fag-/forskningsbibliotek med bibliotekfaglig assistanse. I tillegg melder 15,4 % – 10 respondenter at de har et fag-/forskningsbibliotek uten biblioteksfaglig kompetanse til søkehjelp og veiledning. Bare 34,8 % svarer at de har tilgang til norsk og utenlandsk forskningslitteratur gjennom et forskningsbibliotek med relevant faglig profil. Blant disse er flere universitetsmuseer, som er del av universitetene.
Vi har også spurt om hva slags type tilgang de museumsansatte har. Det viser seg at de aller fleste som har tilgang, har tilgang gjennom uformelle kanaler, noe 15 institusjoner (44,1%) svarer. Det er 13 institusjoner (38,2%) som har tilgang gjennom en ph.d-tilknytning for ansatt, åtte institusjoner (23.5 %) har tilgang gjennom ansatt med bistilling og seks (17,6%) gjennom samarbeid med et universitet. Det betyr at en god del av tilgangen museene har er tidsavgrenset og knyttet til pågående phd-er eller konkrete samarbeid – og ofte til et begrenset antall personer. Dette er tilganger som ofte faller bort etter at prosjektene er ferdige, hvis man da ikke er så heldig å «bli glemt slettet» eller finner en ny tilknytningsform. «Vi har innimellom klart å få tilgang gjennom barn som studerer ved høyskole/universitet», skriver en institusjon. Det er ikke en holdbar løsning!
Situasjonen for tilgang til pliktavlevert norsk litteratur gjennom Nasjonalbiblioteket skiller seg ikke vesentlig fra dette bildet selv om det er 36,2 %, altså ørlite fler enn de 34,8 % som har tilganger til norsk og internasjonal forskningslitteratur. Det er det like mange (36,7 % – eller 11 institusjoner) som har formell tilgang eller uformell tilgang knyttet til samarbeid. Tilgangen til dette oppleves imidlertid som krevende for enkeltforskere da det må søkes for hver dag man skal bruke materialet. En av respondentene kommenterer at: «…Tilgangen til pliktavlevert materiale i Nasjonalbibliotekets nettbibliotek er nyttig, men praktisk krevende når man må søke om tilgang for hvert enkelt materiale og kun får tilgang i åpningstiden. Dette er ikke forenlig med moderne arbeidsflyt eller FoU-oppgaver som krever kontinuitet over tid.»
Når vi spør om hvor mange som trenger kontinuerlig tilgang til forskningslitteratur så svarer de fleste at det er behov for mellom to og ti tilganger. Universitetsmuseene har store behov, men de har jo tilgang. Enkelte større museer kan også ha behov for tilganger til 15-35 personer fordi de har flere ansatte med doktorgrad som forsker eller flere i doktorgradsutdanning. Til sammen har vi fått meldt behov for 654 tilganger, inkludert tre av universitetsmuseene. Trekker vi fra disse er det meldt behov for 424 tilganger.
Vi spurte også om hvor mange som «kunne ha god nytte av» tilgang og svarbildet der er til dels overlappende da mange mener det er snakk om mellom to og 15 tilganger. Til sammen er det meldt inn behov for 958 tilganger hvorav 728 når vi utelater universitetsmuseene. At det kan være viktig for andre som arbeider med kunnskapsproduksjon og utviklingsarbeid understrekes av dette innspillet om at det er: «Avgjørende at alle som er involvert i museets kunnskapsproduksjon har tilgang til oppdatert forskning innenfor relevante fagområder, og ikke bare de som forsker i museet, for at museets praksis og formidling skal være kunnskap- og forskningsbasert.»
Dette ble mange tall i denne sniktitten inn i resultatene. Tallene gir en god indikasjon på behovet selv om det mangler svar fra noen institusjoner. Følg med – det kommer snart flere data og grafer. Dersom noen sitter med dårlig samvittighet over ikke å ha svart, er det bare å hive seg på.
