«Dette med kvinnelige overtalelsesevner er sannelig ikke til å kimse ad.»
Museumsforbundet markerer den internasjonale kvinnedagen 8. mars med et gjensyn fra arkivet. Fru Ruth Holmboe Sørsdal takket av som sekretær for NKKM* i 1974 og Museumsnytt fikk i den anledning arrangert et avskjedsintervju. Eller, det vil si, fru Sørsdal tok selv styringen og inviterte tidsskriftet hjem til sin lune stue på kaffe avec en vakker ettermiddag i mars. Et intervju skulle foregå i uformelle former!
Fru Sørsdal arbeidet i femti år, og halvparten i Museumsforbundets tjeneste med kontor i Kunstindustrimuseet i hovedstaden. Hun forteller at hun følte seg som en edderkopp der hun spant sine tråder ut over hele Norge, til hvert eneste museum, også de små. Hun syntes de universitetsutdannede som satt i vitenskapelige stillinger kunne være mer hyggelige mot de mindre museene. Det var på tide å ta skjeen i en annen hånd. Det var nettopp den regionale organiseringen av museumsvesenet hun likte så godt ved Hove-komiteen og St. Meld. 93. At de store museene skulle hjelpe og veilede de små. Også fikk de større museene se å bli ferdige med de forskjellige interessemotsetningene som hadde pågått i årevis. Intervjueren legger inn en kommentar om at fru Sørsdal selv i grunnen aldri hadde vært vanskelig å ha med å gjøre.
Intervjueren kommenterer fru Sørsdals veltalenhet, og hun kan røpe at den var til god hjelp i hennes arbeid. Telefonen var en vel så nyttig innretning som skrivemaskinen. Men aller størst nytte hadde hun hatt av å være kvinne i et så typisk mannssamfunn som museumsetaten var på den tiden. Dette med kvinnelige overtalelsesevner var sannelig ikke noe man skulle kimse av, og den egenskapen kunne intervjueren av erfaring bekrefte.

Han forteller også om hennes verdifulle veiledning og kloke råd når de kom innom med saker som skulle løses på høyere plan. Hun var alltid lojal mot etaten, antydet fremgangsmåter og advarte mot fallgruver. Elegant følger hun opp anerkjennelsen: «Uff, ja. Den enkeltes trappesliting i Departementet kan ikke gouteres i en liten etat som vår, med knappe ressurser. NKKM har riktignok bare hatt innstillende myndighet m.h.t. fordelingen av statsbevilgningene, og at Departementet ikke alltid har fulgt vår fordelingsnøkkel konsekvent, får så være.»
Intervjueren oppfordrer henne til å fortelle om de oppgavene hun personlig hadde hatt mest glede av. Det var kontakten med alle medlemmene, og det nordiske samarbeidet. Tilretteleggingen av årsmøtene, saksforberedelsene før styre- og komitemøter og samarbeidet med ulike markante formenn, med høyst forskjellige personligheter. Den aller gledeligste begivenheten i hennes sekretærtid var opprettelsen av Norsk Kulturråd.
Intervjueren spør om det er noe hun gjerne vil ha sagt på fallgrepet, og hun oppsummerer: «… jeg kommer til å huske dere alle – både han som alltid kom for sent til årsmøtene og han som var så glad i å tale etterat det var satt strek for debatten.»
*NKKM – Norske Kunst- og Kulturhistoriske museer som Museumsforbundet er en videreføring av. Interesseorganisasjonen ble opprettet i 1918 som Norske Museers Landsforbund.